Som yrkessjåfør ser jeg daglig farlige situasjoner. Og nesten oftere er det artikler i media om hvordan andre har håndtert det som skjer i trafikken. Senest i går når trafikken på E39 nord for Bergen ble stoppet pga en slåsskamp på en 4-felts motorvei. Hva som skjedde i Bergen har ingen betydning i denne sammenheng. For oss yrkessjåfører er dette fortsatt noe vi skal takle og håndtere hver eneste dag.

Jeg er og tillitsvalgt i et større transportfirma i Norge og får og tilbakemeldinger både fra ansatte og medlemmer. Og i den sammenheng får jeg jevnlig høre om hvor jævlig det er i trafikken og hva alle andre gjør osv.

Men over til poenget. Hva med om vi begynner tenke oss litt om i trafikken. Det er tross alt vi som skal være de profesjonelle. Vi kaller oss jo yrkessjåfører. Innledningsvis sa jeg at jeg daglig opplever situasjoner som er eller fort kan bli farlig.

Men når jeg sist ble sint pga noe i trafikken husker jeg faktisk ikke. Jeg gidder rett og slett ikke bli sint i trafikken. Jeg vet at det øyeblikket jeg blir sint, så er det jeg som er rævhålet (som vi sier i Bergen). Det er jeg som er idioten, og det er jeg som framprovoserer den farlige situasjonen osv.

Er ikke mange dager siden jeg kom kjørende under fartsgrensen med sikker avstand til forankjørende på vei sørover forbi Lagunen Storsenter sør for Bergen. Det er 4 felts vei der, og jeg lå i høyre felt som jeg skulle. Forbi meg smatt en sånn liten mikrobil, og heiv seg inn foran meg og heiv seg på bremsen for å ikke treffe bilen som var foran meg. Ja, det ser vi daglig. Og, jepp, jeg sto på bremsen det jeg kunne, for foran meg var det jo stopp i rundkjøringen. Jada, jeg hang på hornet og fikk fingrer og fløyting i retur. Fyren skjønte ikke at det jeg fortvilet prøvde si var at «Se til helvete å kom deg ut av veien, for jeg veier 50 tonn og jeg treffer deg».

Heldigvis smatt en bil til gjennom rundkjøringen, så da var det akkurat plass for meg til å stoppe uten å treffe bilen foran meg.

Men så til det jeg prøver si, og det jeg og prøver si om jeg er med ferske sjåfører på opplæring. Ble jeg sint? Nope. Ikke i det hele tatt. Joda pumpen gikk, og jeg kjente jeg levde. Men sint var jeg på ingen måte.

Jeg avverget faktisk en ulykke. Litt flaks var det oppi dette at bilen foran fikk den lille ekstra plassen til å komme seg vekk. Men jeg avverget ulykken ved at jeg tidlig nok klarte lese hva som var i ferd med å skje.

Og det er jo dette som er poenget mitt. Har ingen betydning om det er en syklist eller bobil eller hva som enn kan skje med personbiler som stjeler plassen min ved å hive seg inn foran meg. Det skjedde ikke en ulykke pga av at jeg så hva som holdt på å skje og handlet på instinkt og avverget ulykken. Og i og med at det faktisk ikke skjedde en ulykke, hvorfor skal ma da bli sint?