Road Rage – Er det nødvendig?

Som yrkessjåfør ser jeg daglig farlige situasjoner. Og nesten oftere er det artikler i media om hvordan andre har håndtert det som skjer i trafikken. Senest i går når trafikken på E39 nord for Bergen ble stoppet pga en slåsskamp på en 4-felts motorvei. Hva som skjedde i Bergen har ingen betydning i denne sammenheng. For oss yrkessjåfører er dette fortsatt noe vi skal takle og håndtere hver eneste dag.

Jeg er og tillitsvalgt i et større transportfirma i Norge og får og tilbakemeldinger både fra ansatte og medlemmer. Og i den sammenheng får jeg jevnlig høre om hvor jævlig det er i trafikken og hva alle andre gjør osv.

Men over til poenget. Hva med om vi begynner tenke oss litt om i trafikken. Det er tross alt vi som skal være de profesjonelle. Vi kaller oss jo yrkessjåfører. Innledningsvis sa jeg at jeg daglig opplever situasjoner som er eller fort kan bli farlig.

Men når jeg sist ble sint pga noe i trafikken husker jeg faktisk ikke. Jeg gidder rett og slett ikke bli sint i trafikken. Jeg vet at det øyeblikket jeg blir sint, så er det jeg som er rævhålet (som vi sier i Bergen). Det er jeg som er idioten, og det er jeg som framprovoserer den farlige situasjonen osv.

Er ikke mange dager siden jeg kom kjørende under fartsgrensen med sikker avstand til forankjørende på vei sørover forbi Lagunen Storsenter sør for Bergen. Det er 4 felts vei der, og jeg lå i høyre felt som jeg skulle. Forbi meg smatt en sånn liten mikrobil, og heiv seg inn foran meg og heiv seg på bremsen for å ikke treffe bilen som var foran meg. Ja, det ser vi daglig. Og, jepp, jeg sto på bremsen det jeg kunne, for foran meg var det jo stopp i rundkjøringen. Jada, jeg hang på hornet og fikk fingrer og fløyting i retur. Fyren skjønte ikke at det jeg fortvilet prøvde si var at «Se til helvete å kom deg ut av veien, for jeg veier 50 tonn og jeg treffer deg».

Heldigvis smatt en bil til gjennom rundkjøringen, så da var det akkurat plass for meg til å stoppe uten å treffe bilen foran meg.

Men så til det jeg prøver si, og det jeg og prøver si om jeg er med ferske sjåfører på opplæring. Ble jeg sint? Nope. Ikke i det hele tatt. Joda pumpen gikk, og jeg kjente jeg levde. Men sint var jeg på ingen måte.

Jeg avverget faktisk en ulykke. Litt flaks var det oppi dette at bilen foran fikk den lille ekstra plassen til å komme seg vekk. Men jeg avverget ulykken ved at jeg tidlig nok klarte lese hva som var i ferd med å skje.

Og det er jo dette som er poenget mitt. Har ingen betydning om det er en syklist eller bobil eller hva som enn kan skje med personbiler som stjeler plassen min ved å hive seg inn foran meg. Det skjedde ikke en ulykke pga av at jeg så hva som holdt på å skje og handlet på instinkt og avverget ulykken. Og i og med at det faktisk ikke skjedde en ulykke, hvorfor skal ma da bli sint?

Reklamer

Er du en varsler????

Er du en av mange som driver og varsler medtrafikanter og kollegaer om kontroller langs veiene?

Dette er noe som har blitt gjort i mange år, og det er blitt gjort lettere og lettere med årene.

Men hva er egentlig reglene om dette, er det lovlig å varsle om kontroller som er langs veiene? Det er ingen lover som direkte gjør dette ulovlig. Det eneste en finner i lovverket om dette er i vegtrafikkloven § 13 a.Forbud mot varslingsutstyr o.l. i motorvogn

Å blinke med lysene til motgående trafikk er med andre ord ikke forbudt når det kommer til varsling av kontrollen, men det kan være forbudt fordi du trekker til deg oppmerksomheten til den møtende trafikken. Og feil bruk av varselhorn kan regnes som farlig oppførsel. Det er altså ikke lovlig sånn helt uten videre.
Og når det kommer til varslinger i grupper på facebook, så er det helt lovlig.

Men da kommer vi til andre faktorer i dette. Hva med det moralske ved varslinger?

Transportbransjen er preget av en god del juks. Både på kjøretider, vekt, sertifikater, kabotasje og mye mer.

Har du som varsler om kontroller på en gruppe tenkt på hvem du egentlig varsler?
At han som leser det kanskje er han som har kjørt i 24 timer i strekk, eller den lastebilen er på sin 10 kabotasjetur og ikke minst den sjåføren både kjører uten sertifikat og med en promille på 5.

Har du tenkt på det at når du varsler om kontroll at du bidrar kanskje til mer juks og mer sosial dumping?

At vi som mer eller mindre bor lang veien bruker disse gruppene til å varsle hverandre om stengte veier, trafikkulykker, glatte partier eller hvor det er ledig hvileplass synes jeg er kjempe bra. Men jeg ønsker at det blir dette disse gruppene brukes til og ikke blir et verktøy for de som jukser og driver sosial dumping.

Neste gang du varsler om UP kontroll eller om en plass med mange gulkledde folk, bør du tenke på at den som leser det kan neste dag være den som kjører i ruset tilstand og kjører på en personbil med en famille på vei hjem fra hytten.

 

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen er et demokratisk problem?

Dette innlegge fikk vi tilsendt fra Jørund Hassel. Jørund Hassel er pensjonist og har tidligere jobbet i NSB. Han har hatt ulike tillitsverv i Norsk Jernbaneforbund og som distriktssekretær i LO Stat.

Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen, med samferdselsminister Kjetil Solvik-Olsen (Fremskrittspartiet) gjør alt for at billig arbeidskraft skal overta for norske arbeidsplasser? Godt forankret i EØS-avtalen og Schengen-avtalen?
Fra nyttår 2017 har Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen åpnet for kabotasjekjøring. Det betyr at utenlandske sjåfører fritt kan komme til Norge og ta transportoppdrag.

I et forsøk på å glatte over regjeringens liberaliseringspolitikk til fordel for EU-land, skriver Ketil Solvik-Olsen på sin Facebook-side den 03.02.2017 at, sitat: «Bedre konkurranseevne og tryggere arbeidsplass for norske sjåfører – det er jeg for». Og legger ved linken:

Ni land signerte mot sosial dumping – ingen fra Øst-Europa

Det Ketil Solvik-Olsen ikke nevner er at ingen av landene fra Øst-Europa har underskrevet på denne avtalen. Og her ligger problemet! Hadde Solvik-Olsen vært «for bedre konkurranseevne og tryggere arbeidsplasser for norske sjåfører» – hadde han gjort noe med skatteplanleggings-/ ofte sosiale dumping-virksomhetene registrert i Øst-Europa. Flere norske investorer har aksjer i selskaper som Vlantana, Girteka, Dinotrans m.fl. Disse er registrert i Øst-Europa. De samme selskapene operer øfte med asiatiske sjåfører som bor, jobber og sover i bilene sine – og som operer fra svenskegrensen inn i Norge. Disse utgjør etter min mening en sikkerhetsrisiko langs norsk veier i den forstand at hvile- og rekreasjonsforordningene er for dårlige.
Asiatisk arbeidskraft blir erstattet med øst-europeisk arbeidskraft fordi sistnevnte etter hvert er blitt for dyre. Transportmagasinet skrev om at disse sjåførene jobbet for kr 5 500 pr måned for et par år siden. Disse lønningene skal norske sjåfører konkurrere mot.

Kjøre- og hviletidsbestemmelsen presses

Dette presser både norske og utenlandske selskaper på kjøre- og hviletidsbestemmelsene. Bare på Østlandet fikk 8 300 kjøreforbud i fjor – av det beskjedne antallet som bli kontrollert:

I tillegg synes det å være omfattende juks innen deler av bransjen. Det handler trolig om ekstra inntekter til underbetalte sjåfører?

Av trafikksikkhetshensyn, og for å unngå sosial dumping, bør kabotasjekjøring generelt forbys. Det er den kampen Ketil Solvik-Olsen bør ta seg av – istedenfor å spre «alternative fakta/ fake news» om hvor fortreffelig regjerings politikk er.

Kravet om tiltak mot lovlig og ulovlig kabotasjekjøring er ikke ny for Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen.

Solvik-Olsen har som oppgave å spre objektive riktige fakta

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Fremskrittspartiet) utgjør et demokratisk problem. Han bruker – i kraft av sin statsrådsstilling sin Facebook-side til å spre «alternative fakta/ fake news» – spesielt mot opposisjonspartiene, slik som nevnt ovenfor. Opplysninger som han ber sin «menighet» spre (dele) videre på sosiale medier. Samtidig stenger Solvik-Olsen personer ute som kommer med – for ham og Fremskrittspartiet – ufordelaktige korrigerende ytringer. Det er altså ikke mulig å kunne kommentere/ korrigere hans uriktige ytringer/ halvsannheter.
Man må kunne forvente at en statsråd går ut med balanserte faktaopplysninger – og opptrer som en statsråd for hele befolkningen – ikke som en statsråd med uredelige opplysninger. Åpenbart i den hensikt å skaffe Fremskrittspartiet flere velgere. Denne form for opptreden fra Ketil Solvik-Olsen mener jeg er et demokratisk problem.

Samholdet? Hvor er det?

Igjen leser jeg i avisen om en sjåfør med som har kommet over fjellet etter flere dagers kjøring med minimalt med hvile. Artikkelen

Hadde lastebilen full av rakettar – tatt for grove brot på kviletida

i nrk.no er bare en av mange som dukker opp i media mange ganger i året.

Nærmest ukentlig er det en artikkel om en yrkessjåfør som blir stoppet med feil eller mangler som sjåføren vet så utrolig godt ikke er lovlig. Det kan være feil eller mangler på bil eller dekk, manglende kjettinger eller brudd på kjøre- og hviletidsbestemmelsen eller brudd på arbeidstidsbestemmelser i Arbeidsmiljøloven. Om ikke det da er transport av ADR gods eller gods/last er for lang, brei eller tung til å fraktes lovlig. Andre ganger er det utstyr som skal sikre lasten din som ikker tilstrekkelig.

Men vi sjåfører. Hva gjør vi da? Jo, alt for mange av oss pusher på likevel og tenker at det går som regel bra. Jada, så hadde jeg 8 timer på jobb før jeg begynte å kjøre, men det vises jo ikke på skiven så da har jeg jo 10 timer disponibel kjøretid. Skulle brukt kjetting å sikre med, men hiver på en stropp ekstra eller to. Det går nok bra…

Alternativt så vet jeg jo om og hvor kontrollen er, og det finnes jo omkjøringsvei.

Dette er og ikke uvanlig om man er for lang eller tung eller har andre mangler.

Vi er så dum (noen kaller det snill) at vi jukser og risikerer både bøter, kjøreforbud og i verste fall inndragelse av førerkort for å komme fram så ikke oppdragsgiver eller bileier skal bli sur.

Og hvorfor blir de i såfall sur? Jo det kan vi faktisk takke oss selv for. Vi er faktisk så dum at vi bryter lover og regler for at sjefen og oppdragsgiveren skal tjene mer penger. I de aller fleste tilfeller får vi ikke annet enn et klapp på ryggen og «job well done». For nå har vi spart sjefen for mange penger i lønn!!!

Har dere tenkt over at vi faktisk trekker oss selv i lønn og gir dette til sjefen sånn at det skal bli billigere for han å ha oss i jobb? Vi snyter og jukser og svindler så sjefen skal slippe å betale oss lønn. Og blir vi tatt, hvem får straffen? Nope. Det er ikke sjefen.

Det er vi som får bot. Og det er vi som mister førerkort og jobb. Og skjer det en alvorlig ulykke pga jukset vårt er det og vi som må sone. Sjefen gjør da jobben sin og poengterer dette, gjerne ved hjelp av et kobbel med advokater, at han har ikke bedt oss om å jukse på noen måte.

Og hvor kommer samholdet inn i dette her?

Jo samhold er noe annet enn det de driver med i Frankrike som folk er så glad i å hyle om. Frankrike kan ikke sammenlignes med Norge av den grunn at i Frankrike har de ingen forhandlingsrett. De må ty til aksjoner for å slippe til på forhandlingsbordet.

I Norge har vi trepartssamarbeidet, og alle parter dvs arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonen og myndighetene har forhandlingsrett og plikt nedfelt i både tariffavtaler, hovedavtaler og lovverket deriblant i Arbeidsmiljøloven. Det er i Norge et lovbrudd som kan straffes med bøter og eller fengsel å nekte forhandlinger. Og den Norske Modellen er noe vi sloss for å få beholde og det var med stor frykt vi mottok resultatet fra domstolen ang havnearbeiderne. For dette var et angrep på akkurat dette.

Men det er ikke her samhold kommer inn i denne omgang.

Hvordan kan vi enklest og best begynne å stå sammen?

Jo, vi må vise arbeidsgiver, befraktere, transportkjøpere osv at det finnes et lovverk som SKAL følges. Vi må sammen stå opp å kreve at vi skal følge loven. Vi må slutte med at når jeg nekter å ta med en last som ikke kan fraktes forsvarlig med utstyret vi har så stikker en kollega bort og gjøre jobben etterpå med det samme utstyret.

Vi må slutte med at om en av oss nekter kjøre bilen fordi det er feil og mangler på bilen, så stikker en kollega over og gjøre det likevel fordi transporten skal jo ikke så langt, og det går sikkert bra denne gangen og.

Vi må slutte å pushe kjøre og hviletid for å komme fortere fram. Kommer vi ikke fram, så kommer vi ikke fram. Det er ikke vi som har satt opp timeplanen, og uforutsette ting kan skje. De som planlegger jobben vår må lære å ta høyde for dette og faktisk kalkulere det inn i anbud både når det gjelder tidsbruk og kostnader. Det er ikke sjåføren sitt problem.

Sånn kunne jeg fortsatt å ramse opp ting lenge, men jeg tror dere skjønner tegningen.

Skal vi stå sammen, så er det enkleste vi gjør at vi faktisk følger de lover og regler vi er pålagt å følge. Og blir vi pushet, så sving innom biltilsynet om det er en kontroll. Ikke stikk av og gjem deg bort. De er ikke der for å ta deg, men for å hjelpe deg. Så får man gjerne en mangellapp og bileier må fikse dette.

Og må vi overnatte på veien, så må vi overnatte på veien. Har ikke få ganger overnattet mellom Lærdal og Voss på vei til Bergen fordi avreisen min ble for sen fordi jeg bare MÅTTE innom et sted til og hente varer. Javel, så kom jeg ikke fram. Men det er faktisk ikke mitt eller vårt problem.

Så skal vi ha en bedring i arbeidsforhold og få slutt på jukset må vi stå sammen. Og vi står sammen om å følge lover og regler. Det er måten vi kan og bør vise samhold i Norge.

Ulykken i Valdres 19. januar 2007

Leste et innlegg lagt inn i Facebookgruppen Yrkessjåføren.no. Fortellingen var så gripende at jeg spurte Broren Martinsen som var sjåfør i vogntoget om jeg får lov til å dele den her med dere. Det fikk jeg lov til. Jeg husker og denne ulykken veldig godt, da jeg og kjørte denne strekningen samme kveld.

Resten av siden her er innlegget uredigert:

Håper flest mulig tar seg tid til å lese dette.

Hei, som yrkessjåfører har vi mye ansvar i trafikken. Jeg personlig fikk erfart dette på dagen for ti år siden.
Jeg hadde fast kjøring Oslo – borlaug med semi. Det året var jeg 25 år. Rimelig fersk i faget egentlig. Erfaringene var da mange men mange nye skulle læres.

Så vi tar dette fra starten av arbeidsdagen startet.

Dagen startet som vanlig med oppmøte i Oslo kl 17:00 der jeg får en ferdig lastet tralle med sprit og medisiner til Bergen. Jeg møtte han som lastet opp tralla, vi hadde en god prat som kolleger vanligvis har. Det var en kald dag, hadde fått beskjed allerede da om at Hemsedal var stengt pga uvær. Med dette i bakhodet så vet vi at Valdres er alternativ rute. Så med en litt eldre Scania v8 med strakt rør tok jeg dette med et smil. Ikke no problem, vi kjører. Ringer og gir beskjed til bergensbølgen om at jeg er i rute og kommer tassene over filefjell.

Turen går da oppover og jeg gjør som jeg alltid gjør, røyker å drikker cola og ikke minst snakker i tlf med omtrent ALLE på vennelista på tlf. Brukte handsfree på denne tiden også. Jo lengre opp i Valdres jeg kommer jo glattere å mere ufint føre blir det. Jeg gjør som man skal og senker farten ringer igjen til bergensbilen for å gi beskjed om jeg kommer litt senere enn normalt. Ferden går videre, glattere og glattere blir det. Kommer opp til ryfoss, det er da livet får en brå og uventa vending.
Det er jo mørkt så jeg ser i en venstre sving at jeg møter en bil. Skrur av fjernlyset. Holder en fart på mellom 40-45 km/t. Så glatt var det at jeg tok det veldig pent. Jeg sitter da med en kamerat i tlf. Fortsatt i handsfree. Da jeg ser en Volvo komme rundt svingen i altfor høy fart. Han har lagt over det han klarer. Bilen hans går rett frem.
Fra jeg så dette å skjønte at dette smeller så føltes det som en evighet. Jeg gjør det jeg kan for å stoppe, men 45tonn stopper ikke med engang på isete underlag. Jeg prøver å styre meg ut i grøfta. Da lysa fra lastebilen treffer inn i volvoen, ser jeg at samtlige jeg rakk å se satt å skreik. De visste det ville gå galt. Forøvrig et syn og bilde jeg aldri vil glemme. Klonk sa det brått. Det så ut som han traff med bakskjermen bare på lastebilen. Så jeg sa til kompisen min at jeg måtte legge på da det smalt. Han hørte ikke noe smell i tlf. Så det hele virket OK. Går ut av lastebilen. Da skjønner jeg ikke noen ting. Hvor er bilen? Jeg sto i grøfta igjennom et gjerde, jeg prøvde å se etter spora etter bilen. Så de ikke. Da jeg gikk rundt lastebilen så jeg det ingen vil se. Det så ut som jeg sto parkert oppå den stakkars 240’n. Jeg kjenner det går en kald gufs nedover ryggen. Jeg løper rundt bilen for å hente tlf. Da jeg går opp i lastebilen stopper jeg et lite øyeblikk. Da høres lyden av mennesker som ikke klarer å puste. Surkling, da skjønner jeg virkelig at dette er ille. Jeg ringer ambulanse tvert. Jeg forklarer hvordan dette ser ut hvor jeg er. Jeg fulgte rådet til amk på det tidspunktet. Gikk bak tralla å venta på hjelp. Jeg fikk beskjed om ikke å gå bort til bilen da det så ut som det gjorde.

Det tok ikke lang tid før brannvesenet kom. De jobbet raskt og effektivt. Like etter kom politiet. Deretter 4 ambulansehelikoptere. Det var mye som skjedde overalt. Jeg fikk på det tidspunktet vite at det var en bil full av lokale ungdommer som hadde vært på Jotne rock. Et ungdomsarrangement. Jeg ble satt inn i politibilen og kjørt inn i en sidevei så jeg skulle slippe å se alt som skjedde.

Etter en liten stund kom lensmann tilbake. Han kom inn og satte seg ned og pratet og trøstet. Mens vi kjører mot lennsmanskontoret så ringte han to psykologer fra kriseteamet. De var allerede på plass når vi kom frem.
Der var det blodprøvetagning og urinprøve samt avhør. Jeg hadde da alt ringt min kollega og bestevenn som var på vei oppover. Men på det føret så ville det ta lang tid da han kjørte fra Østfold.
Under avhøret ringer den første tlf. Med rolig og seriøs stemme som lennsmann har skjønner jeg at dette er en lite positiv samtale. Det er da bekreftet en død. Og kritisk for en til. Sannsynligheten for den andre var svært små. Vi tok en pause i avhøret så jeg fikk tatt en røyk å pratet endel med psykologen og lensmann. Før vi går inn å da ringes det igjen. Person Nr to er død. Dette var vanskelig. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Hvordan skal man reagere? Jeg reagerte med sorg og med tårer. Jeg gråt som et barn. Jeg var alene uten noen jeg kunne føle meg trygg på. Å selvfølgelig sto jo dette allerede på nyhetene. Så Mamma skulle jo selvfølgelig ringe oppi alt dette. Jeg ville jo ikke svare. Jeg ville jo ikke bekymre henne. Men jeg tok meg sammen å svarte på tlf. Der hører jeg en små bekymra stemme som sier, det er ikke du som har vært i ulykke? Jeg ville ikke svare på det det der å da. For mamma blir søvnløs av mindre . Så det beste jeg klarte å si var at: mamma jeg er litt opptatt så må ringe deg senere. Da som mødre flest trengte Hu ikke vite mere. Det var svar nok, Hu skjønte det. Å Hu ringte da selvfølgelig til hun jeg bodde sammen med. Så da var jo kaoset i gang.

Men når dette lange avhøret nærmer seg slutten så måtte jeg spørre lennsmann om 1 ting : skal du ha førerkortet mitt? Svaret var følgene:
Nei, det er så opplagt hva som har skjedd. Du skal reise hjem å sove. Når du våkner skal du sette deg i bilen din å kjøre. Det var en merkelig følelse å stå med sånn skyldfølelse og være frikjent på så kort tid.

Jeg følte jeg måtte gjøre noe for de pårørende, jeg måtte vise respekt.
Jeg ringte presten i begge begravelsene å snakket med de om hvem jeg var og om jeg var velkommen i begravelsene. Noe jeg var.
Så med godt mot kjører jeg opp igjen. Lennsmann og kriseteamet hadde jeg og snakket med så de skulle være der med meg. I begge begravelsene ble jeg satt rett ved kistene. Jeg kunne strekke ut armen å ta på kistene.
Jeg vil aldri glemme da vi reiste oss da kisten skulle bæres ut. Dette var en 15 år gammel jente. Når jeg reiste meg fikk jeg øyekontakt med faren hennes, han strakk ut armen å la den på skulderen min. Klemte på en måte som det ikke var hat i. Et trygt og tilgivende blikk. Det var da jeg knakk. Det var da jeg skjønte hva som skjedde da kom virkeligheten.

Det var som å bli stukket i hjerte med en sløv kniv. Det reiv meg opp innvendig. Men jeg følte jeg gjorde det riktige.
Å da vite at det skulle være noen dager til neste begravelse var ikke no grei tanke. Men jeg møtte opp der også.
I et lite samfunn der alle kjenner alle så stakk jeg meg ut og alle skjønte hvem jeg var. Jeg fikk mange stygge og onde blikk. Jeg har aldri følt meg så liten og redd som jeg var da. Jeg sto igjen da med lennsmann og en dame fra kriseteamet. Da det overraskende spørsmålet kom: kunne du blitt med på etterpålaget? Familiene ville prate med meg.
Men det var ikke tvil om hva jeg følte eller mente. De fortjener svar å de skal få de svarene jeg kan gi de. Det fortjente de. Jeg var forberedt på det meste, jeg viste ikke om dette ville gå bra, men jeg mannet meg opp og dro i laget etterpå. Jeg ble da plassert på et bord der de visste jeg ville sitte. Så redd jeg var da har jeg aldri vært. Så kommer de første de hilser høflig å setter seg ned. Dette var en prat utenom det vanlige. Helt noe annet enn hva jeg hadde forventa. De var veldig opptatt av at jeg ikke måtte ha skyldfølelse. Men måtte komme meg videre. Feil sted til feil tid. Den andre familien til den jenta på 15 gjorde akkurat det samme. Venner kom å hilste, noen visste hva de skulle si og noen ikke.

Idag, 10 år senere. Minnene er der som det skulle skjedd igår. Jeg klatret opp i lastebilen 2 dager senere. Har kjørt siden, hater alltid starten på vinteren. Følger ekstra godt med på motgående trafikk. Jeg tenker daglig på ulykka. Skyldfølsen er der selv om jeg er godt vitene om at jeg ikke hadde skyld.

Så til alle kollegaer. Vær så snill kjør pent. Vi har mye ansvar. Vi har ikke bare oss å passe på. Vi har på mange måter en underbetalt og til tider en utakknemlig jobb. Med tanke på alt vi skal passe på og være igjennom.

Så kjører du bak meg på glatta å syns jeg kjører sakte, så vet du hvorfor.
Ta vare på hverandre og de rundt dere.

Takk for at du tok deg tid til å lese dette og håper det får noen til å tenke.
Vet det ikke er mange som deler sånne ting, men det er et tema å et faktum vi ikke slipper unna. Det er mange som ikke har vært like heldig som meg. Vet mange har fått ødelagt livet sitt pga dette. Håper flere kan være åpne om det.
Jeg hadde ikke vært der jeg er idag hadde det ikke vært for kriseteamet i Vang i Valdres og lensmann der oppe. De hadde jeg mye kontakt med i etterkant av ulykka, de begge fulgte meg opp tett i nesten 2 år.
Jeg kan ikke få takket de nok.

Til Christin og Geir Andre hvil i fred.
Til dere andre som var i bilen håper jeg alt er bra..

Legger ved en link til minnesiden.