Ulykken i desember 2015 som kunne kostet Håkon Brox (35) livet

Teksten er hentet fra en reportasje som sto i Nordlys.

Etter ulykken i desember 2015 som kunne kostet Håkon Brox (35) livet, ble den polske sjåføren dømt til fengsel og fradømt retten til å kjøre i Norge i to år. Etter rettssaken tok Håkon Brox sjåføren i hånden. Han tilga ham.

Få måneder senere ringte politiadvokaten og fortalte at et ungt par på Østlandet var livstruende skadet etter en frontkollisjon med et vogntog.

Politiet ville informere ham om at sjåføren var den samme.

– Nå er det ikke mulig å tilgi. Denne gangen hadde han ikke lappen en gang, sier Brox drøyt tre år etter ulykken som endret livet dramatisk.

«Jeg er hjemme om en time.»

7. desember 2015 var Håkon på vei hjem til familien etter en monteringsjobb i Øverbygd i Målselv kommune. Det var vanskelige kjøreforhold med glatt veibane og snøvær. Han tenkte det var best å ta det rolig på hjemturen mot Tromsø. Rundt klokka 17, da han nærmet seg Nordkjosbotn, ringte mobilen. Det var samboeren Ina som lurte når han ville være hjemme. Hun skulle ha middagen klar.

«Jeg er hjemme om en time.»

Han nærmet seg 90-sonen og den slake motbakken ved Sjøvollan da han så lysene fra et møtende vogntog. Sekunder etterpå så han vogntoget komme over i hans kjørebane.

Mistet kontrollen

Sjåføren i vogntoget som hadde fått skrens og mistet kontrollen på kjøretøyet var polsk. Han var på vei i retning Alta etter å ha levert en last med blomster fra Nederland i Tromsø for det tyske transportselskapet han var ansatt i. Semitraileren bak trekkvogna var tom. I Alta skulle den lastes med fiskeprodukter som skulle fraktes til kontinentet.

Vogntoget han førte hadde to typer bremsesystemer, et ordinært manuelt system og et motorbremsesystem. Da han forlot Tromsø, hadde det vært oppholdsvær. Etter kort tid begynte det å snø, før snøen gikk over i regn. Han var klar over at veibanen var glatt. Han hadde høy fart da han kom til toppen av bakken. Da han startet på nedoverbakken, bremset han med motorbremsen.

Han fikk skrens umiddelbart og mistet kontrollen på vogntoget.

Kaos

Håkon trykket inn clutchen, holdt hardt i rattet og prøvde å svinge unna. Han hadde ikke sjans. Han rakk å rope «Helvete!». Han rakk å bli redd. Han rakk å tenke «Nå dør jeg».

Så smalt det.

Trekkvognens front traff Håkons bil på venstre side med voldsom kraft. Bilen ble kastet ut av veien og i snøen på veiskulderen. Vogntoget sto dels oppå autovernet, i omtrent 180 graders stilling. Det var horisontalt blitt snudd.

Håkon hørte knuselyden. Og den høye pipelyden etterpå. Da han åpnet øynene så han at det var kaos rundt ham. Dashbordet var bøyd på midten og sto opp som en pyramide. Han hørte en merkelig brumming fra motoren. Han skrudde av tenninga.

«Dette gikk jo bra. Jeg lever», tenkte han. Hendene var fortsatt plassert på rattet. Han prøvde å bevege armene. Det gikk. Men beina satt bom fast, og han kjente en vond stikking i ankelen og låret. Han var fastklemt og det var tungt å puste. Det var nesten umulig å puste.

Livstruende skadet

Han visste det ikke da, men Håkon hadde store skader i buken, mellomgulvet, indre blødninger, punktert lunge, knust hofte og betydelig ankelskade.

Helt tilfeldig var en ambulanse en av de første bilene som kom til ulykkesstedet. Det ble igangsatt livreddende behandling på stedet. Nødetatene kom fra Tromsø. Under vitneforklaringen i retten sa overlegen at Håkon ville omkommet om han ikke hadde fått livreddende behandling.

Håkon husker blålysene, og at brannvesenet klipte han ut. Han husker at det var masse folk rundt ham, men har ingen hukommelse av at han satt fastklemt i en time. Det siste han husker er at det var så skarpt lys da han ble løftet inn i ambulansen.

Så husker han ikke mer.

Så bilen på nettet

Hjemme i Tromsø sto samboeren Ina Fredriksen på kjøkkenet og forberedte middagen. Hun ventet på Håkon. De to yngste døtrene satt i badekaret. Den eldste var på vei hjem. Det var Håkon også.

Hun følte seg uvanlig glad denne mandagen for nå var ting i ferd med å falle ordentlig på plass. Familien sto foran en ny tid. De hadde funnet et hus de trivdes i, Håkon skulle slutte å pendle til gruvejobb i Kirkenes, noe han hadde gjort de siste seks årene. Fra nå av skulle han være mer til stede og jobbe fulltid som elektroinstallatør i enkeltmannsforetaket. Han var ferdig med alle eksamener. Han hadde virkelig stått på.

Hun gledet seg til at de skulle være to om det daglige ansvaret for de tre døtrene. Selv hadde hun bare et par dager igjen av sykepleierpraksisen på kreftavdelingen på UNN. Studiene gikk bra.

Klokka ble 18. En time var gått. Hun ringte ham. Ingen svar. Hun ringte og ringte og ringte, mer urolig for hver oppringing. Ina sjekket nettutgaven til Nordlys. Øverst blinket et rødt nyhetsvarsel på svart bunn. Kollisjon mellom vogntog og personbil i Nordkjosbotn. En person hardt skadet, leste hun.

Hun skjønte det straks, selv om bildet av bilen var sladdet. Hun så at den var rød. Og Håkon svarte ikke. Han svarte alltid, uansett.

Hasteoperert

Ina fikk jentene opp av badekaret. Hun ringte svigerfaren. Hun stålsatte seg og fortalte døtrene hva hun fryktet hadde skjedd med pappaen.

Ina tømte søpla og ryddet. Hun tenkte det kom til å bli lenge til hun kom hjem igjen.

Da hun stormet i korridoren på akutten, så hun blodspor på golvet. Bak svingdøra ved resepsjonen sto det masse folk. Hun observerte at noen av dem var ambulansepersonell.

En lege fortalte at Håkon levde. Men de visste ikke om han ville overleve.

Så ble han trillet i all hast inn til operasjon. Den første operasjonen tok seks timer.

Håkon Brox ble lagt i kunstig koma. Da han var stabilisert, ble han sendt til St. Olavs i Trondheim for en omfattende hofteoperasjon.

– Det var som å stå midt i et mareritt. Vi har vært kjærester siden vi var 17 år. Han lå der helt hjelpeløs og så knust i kroppen. Det var tøft. Jeg har alltid vært en hønemor, men da slapp jeg alt annet. Jeg var hos Håkon hele tida, holdt ham i hånda og snakket til han. Jeg var så redd for at han skulle dø uten at jeg var der i lag med han, sier Ina Fredriksen.

Håkon overlevde. 23. desember startet oppvåkningen.

– Jeg husker ikke noe før jeg våknet på julaften. Da hadde jeg vært 17 dager i koma, forteller Håkon drøyt tre år etter ulykken.

Kjøreforbud i Norge

I november 2016 sto mannen tiltalt i Nord-Troms tingrett for å ha kjørt semitrailer «uten å være tilstrekkelig hensynsfull, aktpågivende og varsom. På bakgrunn av svært glatt veibane samt manglende kjøreerfaring på vinterføre, holdt han en etter forholdene for høy hastighet, slik at kjøretøyet hans kom over i motsatt kjørebane og kolliderte med en møtende» … «personbil.».

49-åringen ble dømt til fengsel i 36 dager. Han ble også idømt kjøreforbud i Norge i to år. Han ble frifunnet fra å betale Brox oppreisning.

Hvordan var det å møte ham i retten?

– Det var jo ikke noe særlig, men greit. Han gjorde feilvurderinger, men jeg tenkte han hadde lært.

Etter rettssaken tok Håkon sjåføren i hånden.

– Håkon tilga ham på en måte med å ta han i hånda, sier Ina.

Telefonen

Tre og en halv måned etter rettssaken, i februar 2017, blir Håkon kontaktet av politiet som vil informere om at et ungt samboerpar på Østlandet er livstruende skadet etter en kollisjon mellom et vogntog og en personbil.

Hvorfor Håkon ble oppringt?

Føreren av vogntoget var den samme sjåføren.

– Denne gangen hadde han ikke lappen en gang. Da følte jeg hevngjerrighet, sier han.

Alvorlig skadet

Det unge saboerparet ble påført svært alvorlige og varige skader. Bare tilfeldigheter gjorde at de overlevde ulykken, heter det i dommen fra Sør-Østerdal tingrett. Tilfeldigheter som ikke kan tillegges vogntogsjåføren, påpeker retten.

«Tiltalte har, til tross for at han nylig ble domfelt til fengsel i 36 dager for å ha forårsaket en omtrent tilsvarende hendelse, bevisst unnlatt å tilpasse kjøreatferden etter de vanskelige kjøreforholdene. Det dreide seg ikke om et øyeblikks uoppmerksomhet, men et bevisst valg om å kjøre for fort til tross for at snøføret gjorde han både bekymret og redd. Tiltalte har også bevisst unnlatt å forholde seg til reglene for kjøre- og hviletid, og han ignorerte at han ikke hadde førerrett i Norge. Han har vist en holdning man ikke ønsker å se blant sjåfører på norske veier» skriver Østlendingen om dommen.

Han ble dømt til åtte måneder fengsel, med 88 dagers fratrekk fra allerede utholdt varetektsfengsling.

Sjåføren ble også fradømt retten til å kjøre i Norge. For alltid. Mannen ble også dømt til å betale de to fornærmede i saken totalt 500.000 kroner i oppreisning, 250.000 til hver.

Sjåføren erkjenner ikke å ha kjørt uforsvarlig. Han anket saken inn for Eidsivating lagmannsrett.

I samme bakke

Nordlys møter Håkon og Ina hjemme på Solligården på fastlandssiden av Tromsø. Utenfor skimtes lysglimt på himmelen. Døtrene på 14, 12 og 10 år er på skolen. Det har gått drøyt tre år siden ulykken på Sjøvollan, men bare dager siden 22 år gammel mann ble livstruende skadet i en kollisjon med et vogntog som kom i motsatt kjøreretning. Vogntoget fikk sleng på tilhengeren.

Ulykken skjedde på nesten nøyaktig samme sted som der Håkons liv ble totalt endret. I samme bakke, bare noen meter unna. Likhetstrekkene mellom ulykkene er mange. Vogntogets høye fart, sleng på tilhengeren, ikke egnede dekk.

– Jeg har aldri tidligere hatt behov for å snakke om ulykken offentlig. Jeg har ikke ønsket slik eksponering. Men den ulykken fikk meg til å ombestemme meg. Det må skje en endring nå.

– Hva bør endringen være?

– Alle grenseoverganger må bemannes med kontinuerlig døgnvakt. Det vil gjøre kontrollen av vogntogene langt bedre – og det vil skape arbeidsplasser.

Han mener også sjøveien må tas i bruk igjen for å frakte containere.

– Under rettssaken ble det lagt fram tall på at antall vogntog nærmest er doblet etter at Tollpost Globe sluttet med å frakte containere med båt.

– Det er vel ingen som har mulighet til å ta så mye gods som båtene. Med endringen kom det tusenvis flere vogntog på veiene i nord. Og det er jo snakk om veier som er bygd for hest og kjerre som har fått et lag asfalt over. Og på de veiene kjører utenlandske sjåfører uten glattkjøringserfaring og uten dekk. Det burde jo være samme krav til fagbrev som det er til utenlandske elektroinstallatører, for eksempel.

– Det egentlige ansvaret ligger jo på myndighetsnivå, sier han.

Selv kjører familien minst mulig ut av Tromsø på vinterstid.

– Vi har familie i Harstad. Vi kjører en tur på besøk på høsten, så venter vi helt til våren før vi tar turen igjen, sier Ina.

– Men noen ganger må man jo kjøre, sier han.

Mistet identiteten

– Hvordan har du det i dag?

– Jeg mistet på en måte identiteten etter ulykken. Før ulykken var jeg en aktiv småbarnsfar som dro med familien på tur hver helg. Nå kan det gå måneder mellom hver gang familien gjør noe aktivt sammen, sier han.

Håkon har svært begrenset bevegelse i ankelen, har tre plater operert inn i hofta og stålstenger i låret. Han har kroniske smerter og energien er langt lavere etter traumet.

– Jeg har nok forandret meg ganske mye etter ulykken. Jeg er mer følsom og blir lettere beveget.

Håkon har alltid vært hardtarbeidende og målrettet. Nå er han i full jobb, tross daglige smerter. Det har vært viktig for ham.
– Jeg kan ikke være ute og skru. Det går ikke. Men jeg har fått meg jobb på kontor.

– Og nå har jeg begynt å tenke på at jeg vil komme meg ut på ski

 

Så nå kan dere alle sammen være litt mer bevisst over hvilken nasjonalitet det er på sjåførene i de butikkene dere handler i
Dine valg av butikk kan være med på å redde liv.
Bruk makten du som forbruker har !!!
Neste ulykke kan ramme deg eller dine nærmeste

 

Publisert med tillatelse av: Håkon Brox og Wiggo Lamela

 

Reklamer

Road Rage – Er det nødvendig?

Som yrkessjåfør ser jeg daglig farlige situasjoner. Og nesten oftere er det artikler i media om hvordan andre har håndtert det som skjer i trafikken. Senest i går når trafikken på E39 nord for Bergen ble stoppet pga en slåsskamp på en 4-felts motorvei. Hva som skjedde i Bergen har ingen betydning i denne sammenheng. For oss yrkessjåfører er dette fortsatt noe vi skal takle og håndtere hver eneste dag.

Jeg er og tillitsvalgt i et større transportfirma i Norge og får og tilbakemeldinger både fra ansatte og medlemmer. Og i den sammenheng får jeg jevnlig høre om hvor jævlig det er i trafikken og hva alle andre gjør osv.

Men over til poenget. Hva med om vi begynner tenke oss litt om i trafikken. Det er tross alt vi som skal være de profesjonelle. Vi kaller oss jo yrkessjåfører. Innledningsvis sa jeg at jeg daglig opplever situasjoner som er eller fort kan bli farlig.

Men når jeg sist ble sint pga noe i trafikken husker jeg faktisk ikke. Jeg gidder rett og slett ikke bli sint i trafikken. Jeg vet at det øyeblikket jeg blir sint, så er det jeg som er rævhålet (som vi sier i Bergen). Det er jeg som er idioten, og det er jeg som framprovoserer den farlige situasjonen osv.

Er ikke mange dager siden jeg kom kjørende under fartsgrensen med sikker avstand til forankjørende på vei sørover forbi Lagunen Storsenter sør for Bergen. Det er 4 felts vei der, og jeg lå i høyre felt som jeg skulle. Forbi meg smatt en sånn liten mikrobil, og heiv seg inn foran meg og heiv seg på bremsen for å ikke treffe bilen som var foran meg. Ja, det ser vi daglig. Og, jepp, jeg sto på bremsen det jeg kunne, for foran meg var det jo stopp i rundkjøringen. Jada, jeg hang på hornet og fikk fingrer og fløyting i retur. Fyren skjønte ikke at det jeg fortvilet prøvde si var at «Se til helvete å kom deg ut av veien, for jeg veier 50 tonn og jeg treffer deg».

Heldigvis smatt en bil til gjennom rundkjøringen, så da var det akkurat plass for meg til å stoppe uten å treffe bilen foran meg.

Men så til det jeg prøver si, og det jeg og prøver si om jeg er med ferske sjåfører på opplæring. Ble jeg sint? Nope. Ikke i det hele tatt. Joda pumpen gikk, og jeg kjente jeg levde. Men sint var jeg på ingen måte.

Jeg avverget faktisk en ulykke. Litt flaks var det oppi dette at bilen foran fikk den lille ekstra plassen til å komme seg vekk. Men jeg avverget ulykken ved at jeg tidlig nok klarte lese hva som var i ferd med å skje.

Og det er jo dette som er poenget mitt. Har ingen betydning om det er en syklist eller bobil eller hva som enn kan skje med personbiler som stjeler plassen min ved å hive seg inn foran meg. Det skjedde ikke en ulykke pga av at jeg så hva som holdt på å skje og handlet på instinkt og avverget ulykken. Og i og med at det faktisk ikke skjedde en ulykke, hvorfor skal ma da bli sint?

Samholdet? Hvor er det?

Igjen leser jeg i avisen om en sjåfør med som har kommet over fjellet etter flere dagers kjøring med minimalt med hvile. Artikkelen

Hadde lastebilen full av rakettar – tatt for grove brot på kviletida

i nrk.no er bare en av mange som dukker opp i media mange ganger i året.

Nærmest ukentlig er det en artikkel om en yrkessjåfør som blir stoppet med feil eller mangler som sjåføren vet så utrolig godt ikke er lovlig. Det kan være feil eller mangler på bil eller dekk, manglende kjettinger eller brudd på kjøre- og hviletidsbestemmelsen eller brudd på arbeidstidsbestemmelser i Arbeidsmiljøloven. Om ikke det da er transport av ADR gods eller gods/last er for lang, brei eller tung til å fraktes lovlig. Andre ganger er det utstyr som skal sikre lasten din som ikker tilstrekkelig.

Men vi sjåfører. Hva gjør vi da? Jo, alt for mange av oss pusher på likevel og tenker at det går som regel bra. Jada, så hadde jeg 8 timer på jobb før jeg begynte å kjøre, men det vises jo ikke på skiven så da har jeg jo 10 timer disponibel kjøretid. Skulle brukt kjetting å sikre med, men hiver på en stropp ekstra eller to. Det går nok bra…

Alternativt så vet jeg jo om og hvor kontrollen er, og det finnes jo omkjøringsvei.

Dette er og ikke uvanlig om man er for lang eller tung eller har andre mangler.

Vi er så dum (noen kaller det snill) at vi jukser og risikerer både bøter, kjøreforbud og i verste fall inndragelse av førerkort for å komme fram så ikke oppdragsgiver eller bileier skal bli sur.

Og hvorfor blir de i såfall sur? Jo det kan vi faktisk takke oss selv for. Vi er faktisk så dum at vi bryter lover og regler for at sjefen og oppdragsgiveren skal tjene mer penger. I de aller fleste tilfeller får vi ikke annet enn et klapp på ryggen og «job well done». For nå har vi spart sjefen for mange penger i lønn!!!

Har dere tenkt over at vi faktisk trekker oss selv i lønn og gir dette til sjefen sånn at det skal bli billigere for han å ha oss i jobb? Vi snyter og jukser og svindler så sjefen skal slippe å betale oss lønn. Og blir vi tatt, hvem får straffen? Nope. Det er ikke sjefen.

Det er vi som får bot. Og det er vi som mister førerkort og jobb. Og skjer det en alvorlig ulykke pga jukset vårt er det og vi som må sone. Sjefen gjør da jobben sin og poengterer dette, gjerne ved hjelp av et kobbel med advokater, at han har ikke bedt oss om å jukse på noen måte.

Og hvor kommer samholdet inn i dette her?

Jo samhold er noe annet enn det de driver med i Frankrike som folk er så glad i å hyle om. Frankrike kan ikke sammenlignes med Norge av den grunn at i Frankrike har de ingen forhandlingsrett. De må ty til aksjoner for å slippe til på forhandlingsbordet.

I Norge har vi trepartssamarbeidet, og alle parter dvs arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonen og myndighetene har forhandlingsrett og plikt nedfelt i både tariffavtaler, hovedavtaler og lovverket deriblant i Arbeidsmiljøloven. Det er i Norge et lovbrudd som kan straffes med bøter og eller fengsel å nekte forhandlinger. Og den Norske Modellen er noe vi sloss for å få beholde og det var med stor frykt vi mottok resultatet fra domstolen ang havnearbeiderne. For dette var et angrep på akkurat dette.

Men det er ikke her samhold kommer inn i denne omgang.

Hvordan kan vi enklest og best begynne å stå sammen?

Jo, vi må vise arbeidsgiver, befraktere, transportkjøpere osv at det finnes et lovverk som SKAL følges. Vi må sammen stå opp å kreve at vi skal følge loven. Vi må slutte med at når jeg nekter å ta med en last som ikke kan fraktes forsvarlig med utstyret vi har så stikker en kollega bort og gjøre jobben etterpå med det samme utstyret.

Vi må slutte med at om en av oss nekter kjøre bilen fordi det er feil og mangler på bilen, så stikker en kollega over og gjøre det likevel fordi transporten skal jo ikke så langt, og det går sikkert bra denne gangen og.

Vi må slutte å pushe kjøre og hviletid for å komme fortere fram. Kommer vi ikke fram, så kommer vi ikke fram. Det er ikke vi som har satt opp timeplanen, og uforutsette ting kan skje. De som planlegger jobben vår må lære å ta høyde for dette og faktisk kalkulere det inn i anbud både når det gjelder tidsbruk og kostnader. Det er ikke sjåføren sitt problem.

Sånn kunne jeg fortsatt å ramse opp ting lenge, men jeg tror dere skjønner tegningen.

Skal vi stå sammen, så er det enkleste vi gjør at vi faktisk følger de lover og regler vi er pålagt å følge. Og blir vi pushet, så sving innom biltilsynet om det er en kontroll. Ikke stikk av og gjem deg bort. De er ikke der for å ta deg, men for å hjelpe deg. Så får man gjerne en mangellapp og bileier må fikse dette.

Og må vi overnatte på veien, så må vi overnatte på veien. Har ikke få ganger overnattet mellom Lærdal og Voss på vei til Bergen fordi avreisen min ble for sen fordi jeg bare MÅTTE innom et sted til og hente varer. Javel, så kom jeg ikke fram. Men det er faktisk ikke mitt eller vårt problem.

Så skal vi ha en bedring i arbeidsforhold og få slutt på jukset må vi stå sammen. Og vi står sammen om å følge lover og regler. Det er måten vi kan og bør vise samhold i Norge.

Se og bli sett

En opplæringspakke som viser hvordan man bedrer sikkeheten mellom syklist og trafikant

Volvo har nylig lansert en gratis opplæringspakke for å øke forståelsen om lastebilen fra fotgjengere, barn og syklister.

Pakken er laget for å brukes i undervisning i skolen fra 12 år og opp, men egner seg og for voksene, sier Volvo. Les videre

Forslag til nasjonal plan for døgnhvileplasser

Høringssvar – Forslag til nasjonal plan for døgnhvileplasser

Vi viser til mottatte høring fra Statens vegvesen og har følgende kommentarer.

Innledning:

NTF har i en årrekke arbeidet med etablering av et landsomfattende nett av gode døgnhvileplasser for yrkestransportsjafører.

Siden den første store EU utvidelsen i 2004 har antallet utenlandske transportorer som kjører i Norge økt betydelig. Dette har selvsagt forsterket behovet utover eget nasjonalt behov for flere døgnhvileplasser.

Vi har sammen med andre bransjeorganisasjoner hatt et godt og langvarig samarbeid med Statens vegvesen rundt etablering av flere døgnhvileplasser i ulike deler av Norge.

Vi har ved flere anledninger uttrykt var frustrasjon i forhold til tidsaspektet for etableringer av gode døgnhvileplasser. Dette mener vi i stor grad har skyldtes manglende politisk vilje, mer en fagetatenes evne til etableringer. Vi er derfor godt fornøyd med at man nå har kunnet legge frem en nasjonal plan for døgnhvileplasser.

Konkrete innspill generelt

Vi har sendt ut planen med tilhørende dokumenter til våre lokalforeninger for uttalelse.

Innen fristens utløp er det kun Vestnorsk Transportarbeiderforening som har avgitt svar til oss. Vi velger derfor a sende med deres uttalelse som vedlegg til vårt svarbrev i saken.

Vestnorsk Transportarbeiderforening skriver blant annet at de ikke ønsker at bensinstasjoner brukes for å dekke opp behovet for pauseplasser. Prinsipielt er vi enig i deres syn pa dette, men vi aksepterer at det er nødvendig av hensyn til den totale kapasiteten og etableringer landet rundt.

Det er imidlertid viktig at de bensinstasjoner som benyttes til slike formal, kan gi et tilfredsstillende tilbud til service og forpleining for yrkestransportsjaførene.

Vi har også fått et konkret spørsmal fra vår forening i Rogaland som vi tar med i vårt dokument til dere:

«Trodde det var planlagt skikkelig anlegg på Harestad i Randaberg kommune nord for Stavanger i forbindelse med at ROGFAST blir bygget.

Kan du sjekke opp det?

E39 Sandnes/Stavanger – Rogaland Fo20 Primært i nærheten av Risavika. 85 km/120min (til Aksdal/Vag)»

For øvrig vil imidlertid påpeke viktigheten av at det blir satt av tilstrekkelig ressurser på alle nivå for å sikre at planen kan oppfylles slik den na er beskrevet i horingsnotatet.

Vi har i forbindelse med dette oppfordret våre lokalforeninger til å holde kontakt med Statens Vegvesen regionalt og øvrige interesseorganisasjoner i de aktuelle omradene, slik at man sikrer en god fremdrift i utbyggingen landet rundt.

Løsning for Alnabru

Det har i mange ar vært påpekt og fremkommet ønske fra hele bransjen om å få etablert en større døgnhvileplass for yrkestransporten i Alnabru omradet.

Hittil har dette vist seg a være vanskelig. Dette konkretiseres av høringsnotatet fra Statens vegvesen der det bla står følgende:

E6 Oslo Finnes det arealer pa Alnabru? Er dette en god lokalisering i forhold til andre målpunkter for tungtransporten i Oslo? Et annet alternativ kan være store døgn-hvileplasser inn mot Oslo fra nord (E6, – Kløfta….) og fra sør (E18, – Sjølyst……. ) i tillegg til E6 Taraldrud og E18 Nygårdskrysset.

Region øst bes vurdere dette nærmere.

55 km / 50 min (fra Alnabru til Ormlia)

 

Etter vårt syn er det ikke tilfredsstillende å sende sjåførene ut fra Alnabru etter at de har losset i Alnabruomradet.

De fleste har pa det nærmeste brukt opp kjøretiden ved ankomst til Alnabru, og bør slippe a bruke mer tid på å lete opp alternativer for å få tatt lovpålagt hvile.

Det er heller ingen god løsning å påvirke sjåførene til a stoppe for a ta lovpålagte pauser før de ankommer terminalen. Dette vil fort resultere i økt trafikk inn til terminalomradet totalt sett, med dertil større utfordringer for nærmiljøet i omradet.

Vi har tatt kontakt med NHO LT, NLF, YTF og LUKS. Dette er alle bransjeorganisasjoner som i likhet med oss har jobbet lenge med å finne en tilfredsstillende løsning i og rundt Alnabruomradet.

Vi vil derfor pa eget initiativ sammen med disse bransjeorganisasjonene forsøke å sette ned en arbeidsgruppe for å se på mulighetene for hvileplass ved Alnabruområdet.

Vi håper selvsagt på å videreføre vårt gode samarbeid med Statens vegvesen også i rundt dette spørsmålet.

Utover dette har vi ingen flere kommentarer til høringen på dette tidspunkt.

Vi tar selvsagt høyde for a drøfte eventuelle innspill som måtte komme fra de øvrige høringsinstansene i denne høringen.

Med hilsen

Norsk Transportarbeiderforbund

 

 

Dag-Einar Sivertsen                                                                                Geir Kvam

 


GODSUTVALGET – Hordaland

 

Innspill høringsuttalelse døgnhvileplasser

 

Vi i godsutvalget har sett på forslaget for døgnhvileplasser som er sendt ut fra Statens vegvesen

Det vi ser er at det er kommet en stor satsning for å få på plass dette, noe vi ser på som veldig positivt.

De innspill vi ønsker å komme med på denne er følgende.

  • Det bør komme på plass en døgnhvileplass vest for Bergen, vi mener det er nok av plasser å kunne få dette etablert.
  • Er det mere en 30 min å kjøre til neste hvileplass bør denne plassen ha en standard på minimum 15 oppstillingsplasser for å kunne være en godkjent hvileplass.
  • Det bør utarbeides merking av plassene som viser om det er toalett/dusj og mat tilgjengelig på alle døgnhvileplasser og at det ikke er tillat for andre å parkere her.

Vi ser også i forslaget at veidirektoratet viser til at pauseplasser skal dekkes opp med blant annet bensinstasjoner. Dette er noe vi er sterkt imot og fraråder på det sterkeste at dette blir benyttet i et høringsbrev.

Sjåfører bør og skal ha rett på å kunne kjøpe eller lage seg sunn mat, og vi mener at bensinstasjoner ikke dekker dette behovet. Der det er bensinstasjoner som kan tilby et sundt alternativ kan dette merkes som pauseplass. Men vi mener at dette bør stilles sterke kriterier til for at dette kan godtas

 

Nils Bjarte Sæle