Joe Hill – legenden som aldri døde

Ved daggry 19. november 1915 blir en mann med bind for øynene ført inn på fengselsgården i Utahs statsfengsel i Salt Lake City. Det gjøres klar til henrettelse.

Fem mann, fem gevær. En lege. En sheriff og fagforeningsagitatoren Joe Hill.

Joe Hill blir plassert på en stol, hendene surret fast. Legen lokaliserer hjertet med et stetoskop. Han fester et hvitt papirhjerte der han har hatt stetoskopet. Sheriffen gir ordre. Geværene smeller.

Ett minutt og ti sekunder senere konstaterer legen at dødsdommen er fullbyrdet.

Klokka er 07.42 denne mørke fredagsmorgenen. Joe Hill er død, 36 år gammel. Et ikon er født. Han hadde selv valgt hvordan han skulle dø. Utahs lover tillot det. Hengning eller skyting.

Joe Hill ba om å bli henrettet stående, i sine beste klær, og uten bind for øynene. Han ønsket å møte sine bødlers blikk, «som en opprører». Men ingen av disse siste ønskene ble tatt hensyn til. Han hadde også rett til at enkelte utvalgte venner skulle få være vitner til henrettelsen. Men heller ikke dette ble respektert, og de innkalte vennene måtte vente utenfor fengselsmurene.

Resten av artikkelen finner du i FriFagbevegelse, og det anbefales på det varmeste at den leses.

En annen flott artikkel kom ut på In These Times, og denne anbefales og.

Historien om Joe Hill er en viktig i historien om fagforeningens kamp, hvor ledere ble fengslet eller henrettet for å stoppes. Som regel var de og uskyldige, som historien om Joe Hill forteller. Uskyldig dømt for drap ble han henrettet.

Joe Hill var vel en av de første i fagbevegelsen som så styrken i musikk, og skrev en rekke arbeidersanger og protestsanger. Flere av disse sangene synges fortsatt.

«International Socialist Review» skrev dette om begravelsen til Joe Hill

Ved 1030 var gatene blokkert i alle retninger; trikker kom ikke frem og all trafikk ble utsatt. I hallen kunne en så godt som hele tiden høre en nål falle. Kisten ble plassert på den blomsterdekorerte, sort og rødt draperte scenen og over hang et håndvevet I.W.W. banner.

Begravelsen ble åpnet ved Joe Hills vidunderlige sang, Workers of the World, Awaken, medlemmer av I.W.W. ledet an og forsamlingen fylte ut koret. Deretter fulgte Jennie Wosczynskas fremføring av Rebel Girl, skrevet og komponert av Joe Hill, etter det kom to vakre tenorsoloer, en på svensk av John Chellman og en på italiensk av Ivan Rodems.

Tusener i forsamlingen bar I.W.W.-vimpler på sine kraver eller røde bånd med ordene «Joe Hill, myrdet av myndighetene i staten Utah, 19. november 1915» eller «Joe Hill, I.W.W. martyr for en stor sak», «Ikke sørg – organiser» og mange andre.

Under hele seremonien ble det sunget, mest Joe Hills sanger, men noen av de fremmedspråklige sang revolusjonære sanger på sine egne språk. Så snart en sang døde ut et sted, ville samme sang, eller en annen starte et annet sted.

Å myrde martyrer har aldri sikret noen tyrann. Staten Utah har skutt vår sangdikter til evig udødelighet og har skutt seg selv til evig skam.

Joe Hills testamente

My Will is easy to decide,
For there is nothing to divide.
My kin don’t need to fuss and moan —
«Moss does not cling to rolling stone».

My body? Ah, If I would choose,
I would to ashes it reduce,
And let the merry breezes blow
My dust to where some flowers grow.

Perhaps some fading flower then
Would come to life and bloom again.
This is my last and final will
Good luck to all of you. Joe Hill

Joe Hill ble kremert i november og asken ble fordelt i små poser som ble sendt til fagforeningskontorer over hele verden. På arbeidernes dag 1. mai 1916 ble asken spredd for vinden.

En pose er murt inn i en vegg i Ljusgården ved Folkets Hus i Landskrona, og den siste posen ble spredd for vinden i Washington i 1988 etter å ha blitt oppbevart i det amerikanske riksarkivet.

Joe Hill er i ettertid kalt The Man Who Never Died, og man kan trygt si at Joe Hill fortsatt lever.

Reklamer