En splittet transportbransje med mange utfordringer

Bransjen har i dag en stor utfordring med sterk konkurranse fra lavkostland, som har gjort prispresset veldig sterkt. Men, som andre har nevnt tidligere, så var det jo slik også før de Øst-Europeiske selskapene ”inntok landet”. Det har etter min oppfatning vært for enkelt å skaffe seg løyve, kjøpe en lastebil og begynne å konkurrere med andre. Hadde bileierne også stått mer samlet enn de gjør i dag, så hadde de ikke godtatt å kjøre for de lave prisene som er i dag. Men, så lenge det er en eller annen bileier som sier ja, så legges nivået deretter. Det burde ikke være slik at speditørene ”opplyser sine transportører om at nå går prisen ned med 5% ”. Bileierne burde heller sagt at så og så mye må dere betale for at vi skal kjøre… Og hva fa…n er meningen med ”returpris”? Hvorfor skal man godta å kjøre for en pris som ikke en gang dekker lønn og diesel, bare for at ”alternativet er å kjøre tom samme strekning”? Du får jo aldri et busselskap til å godta at billettprisen er 1/3 av vanlig pris den ene veien bare fordi at bussen likevel må tilbake.
Burde man gjeninnføre reguleringer som sier at man MÅ betale en viss sum for å transportere en vare over en viss strekning? Slik at konkurransen hadde gått mer på kvalitet enn kun på pris?

Slik jeg oppfatter det, så er det å være lastebilsjåfør mer en livsstil enn en jobb for brorparten av sjåførene. Litt flåsete sagt, så er det en god del sjåfører som er mer tro mot sjefen enn de er mot kona. Jeg har STOR forståelse for at sjåførene er bekymret for hvordan det går med selskapets økonomi. Det er selvsagt også fagbevegelsen opptatt av, og det skal jeg komme litt tilbake til senere.
Det virker på (mange av) sjåførene innenfor gods, som om det viktigste er å ”stå på barrikadene” mot økning av dieselpriser, bompenger, krav til miljø (Euro 6 (etter hvert fossilfritt) for å kunne kjøre hit og dit) og lignende. Du ser nesten aldri en bussjåfør som hyler og skriker om det samme. Du ser heller aldri en elektriker som syter og klager over at prisen på kabel øker, eller en snekker som demonstrerer mot høye priser på trevirke.
Også innenfor vår bransje burde det jo være slik at økte utgifter for å få varene fram, medfører tilsvarende økt pris for kunden.

Apropos elektrikerne. Du hører sjelden eller aldri en av dem beklage seg i sterke ordelag over at han/hun jevnlig må oppdatere kompetansen sin gjennom etterutdanning. Elektrikeren bruker nettopp slike krav for å fremheve viktigheten og sikkerhet innen sitt fagområde. Men innefor godsbransjen: Nei da, der skal vi nedsnakke etterutdanning og fagarbeidere så lenge og så mye vi klarer. Dette er etter min mening sterkt medvirkende til å holde statusen på sjåføryrket nede. Når det er sagt, så vet også vi at kvaliteten på mye av etterutdanningen er av det ymse slaget, men hvorfor ikke da komme med konkrete forslag til innhold, både i fagutdanningen og etterutdanningen? Hvorfor bruker ikke bedriftene dette med fagarbeidere i sin markedsføring, for å fremheve kvaliteten i forhold til de billige ”jallabedriftene”? Man klarer helt sikkert å lære deg å legge opp ledninger og stikkontakter uten å ta fagbrevet også, men selv om det ikke hadde vært et krav, så tror jeg de fleste av oss foretrekker å bruke en faglært håndverker når vi skal bygge/renovere hjemme.

Jeg har en følelse av at mange sjåfører ser på forbundene som noe vi slettes ikke er. Vi er IKKE ute etter å knekke arbeidsgiverne økonomisk. Det er selvsagt i både arbeidsgivers og arbeidstakers (og derved forbundenes) interesse at det går bra med bedriftene. Men som fagorganisasjoner mener vi at også sjåførene skal ha sin rettmessige del av verdiskapningen i bedriftene. Vi mener også at avtaleverket, med Hovedavtalen i bunn, har gode spilleregler som bl.a. gir sjåførene (gjennom sine valgte representanter) mulighet og ikke minst rett til medbestemmelse og innflytelse inn i den enkelte bedrift. Dette er ikke for å ”ta” sjefen, men vi mener at slik medbestemmelse vil være et pluss for bedriften, da det jo er de ansatte som vet hvor skoen trykker.

Akkurat nå er vi inne i den tiden annethvert år, der vi forhandler om lønnstillegg og andre endringer i avtaleverket. Ellers i året samarbeider vi mer med arbeidsgiversiden og bileierne enn det mange dessverre er klar over. Nei, vi har ikke vært flinke nok til å få frem dette. Vi arbeider SAMMEN med bl.a. NHO Transport og NLF om veldig mye innenfor den næringspolitiske delen som er viktig for vår bransje. Vi har i lengre tid jobbet sammen om en rekke prosjekter, som for eksempel å få på plass et økende antall døgnhvileplasser i Norge. Vi jobber godt sammen med arbeidsgivernes organisasjoner i spørsmål som dreier seg om f.eks. bedre muligheter for å kunne kontrollere bl.a. utenlandske biler, kabotasje, brudd på kjøre- og hviletid og konkurransevridende og trafikkfarlig utnyttelse av sjåførers arbeidstid. Sammen med bl.a. NLF ønsker vi i utgangspunktet at det opprettes et ”transportpoliti” i Norge. Dette er et politisk spørsmål som vi dessverre ikke har fått gjennomslag for, verken i den ene eller den andre siden blant våre politikere. Vi er sammen med arbeidsgiverne (og kontrollmyndighetene) (og hver for oss) jevnlig i kontakt og møter med politikerne både på ”tinget” og i regjeringen. Jeg har det siste året i alle fall vært i 3 – 4 møter med samferdselsministeren. Vi som bransjeorganisasjoner har bl.a. gitt innspill til hvordan Norge og regjeringen bør jobbe i forhold til EUs mobilitetspakke og nye foreslåtte regler for kabotasje med mer. Elektronisk transportregister for ALL transport i Norge jobber vi også sammen for, uten at vi hittil har greid å få politisk forpliktelse til å innføre noe slikt.

Også internasjonalt jobber forbundet med spørsmål som har stor betydning for bransjen. Enten vi liker det eller (aller helst) ikke, så påvirkes bransjen i stor grad av ting som skjer og bestemmes utenfor Norge. Nå vil jeg ikke her starte en EU/EØS-debatt, men fastslår at vi per i dag har en EØS-avtale og den må vi forholde oss til. (Forbundet mitt (NTF) har programfestet at vi skal jobbe for å si opp EØS-avtalen.)
Vi som forbund jobber selvsagt for at norske myndigheter skal bruke det berømte handlingsrommet i forhold til EU-bestemmelser som ikke er bra for den norske transportbransjen. I tillegg samarbeider vi med våre søsterorganisasjoner spesielt innenfor Norden, opp mot EU bestemmelsene derfra. Uten hard påvirkning fra arbeidstakersiden i Europa (ETF) og arbeidsgiversiden (IRU), så er det for eksempel slik at det antagelig hadde vært fullt frislipp for alle europeiske selskaper til å operere hvor som helst i Europa allerede i 2014. Nå for tiden jobber vi mye i forhold til mobilitetspakka og forslagene til endringer i en rekke bestemmelser. Fem dagers kabotasje uten turbegrensninger er bl.a. noe vi jobber hardt for at ikke skal bli en realitet. Bestemmelsene om utstasjonering (krav til lønn tilsvarende det landet du jobber i), bestemmelser om hjemreise/innkvartering og kjøre- og hviletid er også ting som er viktig for å gjøre norske transportselskaper i stand til å konkurrere på like vilkår som de (spesielt) Øst-Europeiske.

Når det gjelder disse utenlandske selskapene og all den kjøringen de bedriver i Norge, så tro ikke jeg at vi per i dag er i stand til å overta all denne kjøringen. Det finnes ikke nok norske biler og sjåfører til det per i dag. Det er derfor ikke et alternativ i dag å ”stenge grensene” med omlasting til norske biler som man hører enkelte sjåfører tar til orde for. Vi må akseptere at (en del av dem) er her, men vi må få det slik at de opererer på samme vilkår som de norske, med utstyr som ikke er trafikkfarlig på norske vinterveier, sjåfører som vet hva de driver med, og at også de må beregne fraktprisen ut fra andre momenter som bompenger og andre avgifter og lønnsnivå som er i Norge. Dersom vi skal bli i stand til å ”ta tilbake” mesteparten av kjøringen selv, så må vi utdanne flere sjåfører. For å få til det, så må det være like naturlig og attraktivt for en ungdom å utdanne seg til sjåfør, som til for eksempel elektriker.
Da må lønna i bransjen opp.
Da må statusen til yrket heves.
Da må sjåførene ha levelige sosiale forhold.
Da må sjåførene være sikret en anstendig pensjon når den tiden kommer.
Da må sjåførene vise at de er en stolt yrkesgruppe som er seg bevisst ansvaret for verdifull last og avansert utstyr.
Da tror jeg at sjåførjobben må være et yrke og ikke en livsstil.

Da – kanskje – vil godsbransjen samles.
Hva kan forbundet bidra med for å komme dit?
Kom gjerne med ideer, for det er dit jeg tror vi alle ønsker oss.

 

Morten Hagen
Forbundssekretær
Norsk Transportarbeiderforbund

Reklamer

Joe Hill – legenden som aldri døde

Ved daggry 19. november 1915 blir en mann med bind for øynene ført inn på fengselsgården i Utahs statsfengsel i Salt Lake City. Det gjøres klar til henrettelse.

Fem mann, fem gevær. En lege. En sheriff og fagforeningsagitatoren Joe Hill.

Joe Hill blir plassert på en stol, hendene surret fast. Legen lokaliserer hjertet med et stetoskop. Han fester et hvitt papirhjerte der han har hatt stetoskopet. Sheriffen gir ordre. Geværene smeller.

Ett minutt og ti sekunder senere konstaterer legen at dødsdommen er fullbyrdet.

Klokka er 07.42 denne mørke fredagsmorgenen. Joe Hill er død, 36 år gammel. Et ikon er født. Han hadde selv valgt hvordan han skulle dø. Utahs lover tillot det. Hengning eller skyting.

Joe Hill ba om å bli henrettet stående, i sine beste klær, og uten bind for øynene. Han ønsket å møte sine bødlers blikk, «som en opprører». Men ingen av disse siste ønskene ble tatt hensyn til. Han hadde også rett til at enkelte utvalgte venner skulle få være vitner til henrettelsen. Men heller ikke dette ble respektert, og de innkalte vennene måtte vente utenfor fengselsmurene.

Resten av artikkelen finner du i FriFagbevegelse, og det anbefales på det varmeste at den leses.

En annen flott artikkel kom ut på In These Times, og denne anbefales og.

Historien om Joe Hill er en viktig i historien om fagforeningens kamp, hvor ledere ble fengslet eller henrettet for å stoppes. Som regel var de og uskyldige, som historien om Joe Hill forteller. Uskyldig dømt for drap ble han henrettet.

Joe Hill var vel en av de første i fagbevegelsen som så styrken i musikk, og skrev en rekke arbeidersanger og protestsanger. Flere av disse sangene synges fortsatt.

«International Socialist Review» skrev dette om begravelsen til Joe Hill

Ved 1030 var gatene blokkert i alle retninger; trikker kom ikke frem og all trafikk ble utsatt. I hallen kunne en så godt som hele tiden høre en nål falle. Kisten ble plassert på den blomsterdekorerte, sort og rødt draperte scenen og over hang et håndvevet I.W.W. banner.

Begravelsen ble åpnet ved Joe Hills vidunderlige sang, Workers of the World, Awaken, medlemmer av I.W.W. ledet an og forsamlingen fylte ut koret. Deretter fulgte Jennie Wosczynskas fremføring av Rebel Girl, skrevet og komponert av Joe Hill, etter det kom to vakre tenorsoloer, en på svensk av John Chellman og en på italiensk av Ivan Rodems.

Tusener i forsamlingen bar I.W.W.-vimpler på sine kraver eller røde bånd med ordene «Joe Hill, myrdet av myndighetene i staten Utah, 19. november 1915» eller «Joe Hill, I.W.W. martyr for en stor sak», «Ikke sørg – organiser» og mange andre.

Under hele seremonien ble det sunget, mest Joe Hills sanger, men noen av de fremmedspråklige sang revolusjonære sanger på sine egne språk. Så snart en sang døde ut et sted, ville samme sang, eller en annen starte et annet sted.

Å myrde martyrer har aldri sikret noen tyrann. Staten Utah har skutt vår sangdikter til evig udødelighet og har skutt seg selv til evig skam.

Joe Hills testamente

My Will is easy to decide,
For there is nothing to divide.
My kin don’t need to fuss and moan —
«Moss does not cling to rolling stone».

My body? Ah, If I would choose,
I would to ashes it reduce,
And let the merry breezes blow
My dust to where some flowers grow.

Perhaps some fading flower then
Would come to life and bloom again.
This is my last and final will
Good luck to all of you. Joe Hill

Joe Hill ble kremert i november og asken ble fordelt i små poser som ble sendt til fagforeningskontorer over hele verden. På arbeidernes dag 1. mai 1916 ble asken spredd for vinden.

En pose er murt inn i en vegg i Ljusgården ved Folkets Hus i Landskrona, og den siste posen ble spredd for vinden i Washington i 1988 etter å ha blitt oppbevart i det amerikanske riksarkivet.

Joe Hill er i ettertid kalt The Man Who Never Died, og man kan trygt si at Joe Hill fortsatt lever.

Europas syke økonomi

Her får man se hvordan EU troikaen tilsidesetter tariffavtaler og knuser fagforeninger.

Hellas er et av flere kriserammede land i Europa som har mottatt store lån fra EU og Det internasjonale pengefondet (IMF). Samtidig har långiverne gitt enorm makt til den såkalte Troikaen: IMF, Den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen. Troikaen tvinger Hellas og de andre kriselandene til å føre en politikk som river fra hverandre den sosiale strukturen i landene, og det uten at Troikaen selv blir stilt til offentlig ansvar. Journalist og forfatter Harald Schumann intervjuer ministre, parlamentarikere, økonomer og bankfolk, men også ofrene for denne politikken. Hvem har dratt mest nytte av innstrammingstiltakene?

Dokumentaren ligger nå til visning på nrk.no, og er tilgjengelig der til 19. mars 2018.

The trail of the Troika

LO, Unio og YS til politisk streik 28. januar

(Siden oppdateres etterhvert som vi får kjennskap til andre arrangementer – Opprinnelig postet 18. desember 2014)

LO, Unio og YS oppfordrer sine medlemmer til politisk streik mot de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven. Streiken vil finne sted onsdag 28. januar klokken 14.00 til 16.00.

Publisert 18.12.14

De tre hovedorganisasjonene, som til sammen representerer om lag 1,5 millioner medlemmer, vil på denne måten markere sin motstand mot økt bruk av midlertidige stillinger, svakere vern når det gjelder arbeidstid med risiko for lengre arbeidsøkter og mer pålagt overtid, samt mer søndagsarbeid. Hovedorganisasjonene mener forslaget flytter makt fra arbeidstakerne over til arbeidsgiverne, og svekker fagforeningenes muligheter for å ivareta arbeidstakernes interesser.

Hovedorganisasjoner vil sammen arrangere markeringer i de store byene i tilknytning til streiken, og har etablert samarbeid om en informasjonskampanje om de foreslåtte endringene og konsekvensene av disse.

Kampanjens nettadresse er www.mittarbeidsliv.no 

Støtt opp om arrangementene (Politisk Streik):

Andre arrangementer:

Kontaktpersoner:

LO: Jenny Ann Hammerø, tlf: 916 99 817
Unio: Signy Svendsen, tlf: 905 06 133
YS: Hege Herø, tlf: 907 24 374

Her Stopper Norge!!!

19. november ble det avsagt en dom i Sundsvall tingrett. En Makedonsk sjåfør ble frikjent for å kjøre med falske dokumenter, til tross for at han var tatt med disse… Både førerkort og pass var falsk, så hvordan kan det bli frikjennelse???

Vi har og flere saker i Norge, og også i resten av Europa hvor sjåfører som jukser og bruker falske dokumenter som falske førerkort, flere sjåførkort osv ikke engang trenger møte for domstol. Hva om en Norsk sjåfør hadde blitt tatt med noe lignende? Da hadde det blitt inndragelse av førerkort, sperretid, en solid bot og fare for soning av fengselsdom for dokumentfalsk.

Dette var dråpen for en allerede presset bransje. I de fleste land i Europa kjemper bransjen for å overleve, og det eneste vi egentlig krever er like konkurransevilkår. Men hvordan kan det bli like vilkår når utenlandske sjåfører gang på gang kan bryte loven og slippe fri. De samme lovbruddene blir sjåfører og bedrifter som er hjemmehørende i landet straffet kraftig for?

Disse lovbruddene som blir godtatt om firmaet ikke er fra Norge er jo og med på undergravelse av de norske tranportørene og setter norske arbeidsplasser i fare. I tillegg er det jo dette noe av det som skaper sosial dumping og ulovlig kabotasje. Utenlandske firma har jo ingenting å frykte for de blir jo ikke straffet. De kan altså bare fortsette å sende underbetalte sjåfører rundt i Europa med falske papirer. For i det de blir tatt er det jo bare å ta de ut av det landet og la de fortsette i et annet land, for det verste som skjer er jo at sjåførene blir nektet å kjøre i det landet noen måneder.

Men nå er nok nok, og det er på tide vi viser vår misnøye med dette systemet… Og dette vises nå over stadig større deler av Europa.

Det hele startet i Sverige med aksjonen «HÄR STANNAR SVERIGE!» og har siden spredd seg til Norge og en rekke andre land i Europa. Og i samtlige land er det mye det samme som kreves. Vi ønsker og krever likhet for loven!

Vi vet at om det hadde vært like vilkår juridisk så hadde vi vært nærmere like konkurransevilkår og dermed kunne satt en stopp for kabotasje og sosial dumping. Vi ønsker og bedre kontroller med spesielt utenlandske biler.

Måte det aksjoneres på er den samme over alt, og er slik den svenske aksjonen startet den. Det akjsoneres ved at hver dag kl 12:00 og kl 00:00 stopper lastebiler og står i 15 minutter. Det oppfordres og til at man står lovlig og trafikksikkert. Tro meg, det blir lagt merke til også om man står lovlig.

Vi i Godssjåfør i NTF stiller oss bak den norske aksjonen «Her Stopper Norge», og oppfordrer og alle til å signere i namninsamlingen.

Vi krever at LO og ikke minst forbundsledelsen i NTF og foreningene rundt i landet kommer med støtte i denne saken. For dette er en av de viktigste sakene for godssjåfører i Norge og vi har kjempet for dette i flere år nå. Nå må det forbundsledelsen slutte å tvinne tommeltotter og heller begynne med å jobbe for godssjåførene og.