Joe Hill – legenden som aldri døde

Ved daggry 19. november 1915 blir en mann med bind for øynene ført inn på fengselsgården i Utahs statsfengsel i Salt Lake City. Det gjøres klar til henrettelse.

Fem mann, fem gevær. En lege. En sheriff og fagforeningsagitatoren Joe Hill.

Joe Hill blir plassert på en stol, hendene surret fast. Legen lokaliserer hjertet med et stetoskop. Han fester et hvitt papirhjerte der han har hatt stetoskopet. Sheriffen gir ordre. Geværene smeller.

Ett minutt og ti sekunder senere konstaterer legen at dødsdommen er fullbyrdet.

Klokka er 07.42 denne mørke fredagsmorgenen. Joe Hill er død, 36 år gammel. Et ikon er født. Han hadde selv valgt hvordan han skulle dø. Utahs lover tillot det. Hengning eller skyting.

Joe Hill ba om å bli henrettet stående, i sine beste klær, og uten bind for øynene. Han ønsket å møte sine bødlers blikk, «som en opprører». Men ingen av disse siste ønskene ble tatt hensyn til. Han hadde også rett til at enkelte utvalgte venner skulle få være vitner til henrettelsen. Men heller ikke dette ble respektert, og de innkalte vennene måtte vente utenfor fengselsmurene.

Resten av artikkelen finner du i FriFagbevegelse, og det anbefales på det varmeste at den leses.

En annen flott artikkel kom ut på In These Times, og denne anbefales og.

Historien om Joe Hill er en viktig i historien om fagforeningens kamp, hvor ledere ble fengslet eller henrettet for å stoppes. Som regel var de og uskyldige, som historien om Joe Hill forteller. Uskyldig dømt for drap ble han henrettet.

Joe Hill var vel en av de første i fagbevegelsen som så styrken i musikk, og skrev en rekke arbeidersanger og protestsanger. Flere av disse sangene synges fortsatt.

«International Socialist Review» skrev dette om begravelsen til Joe Hill

Ved 1030 var gatene blokkert i alle retninger; trikker kom ikke frem og all trafikk ble utsatt. I hallen kunne en så godt som hele tiden høre en nål falle. Kisten ble plassert på den blomsterdekorerte, sort og rødt draperte scenen og over hang et håndvevet I.W.W. banner.

Begravelsen ble åpnet ved Joe Hills vidunderlige sang, Workers of the World, Awaken, medlemmer av I.W.W. ledet an og forsamlingen fylte ut koret. Deretter fulgte Jennie Wosczynskas fremføring av Rebel Girl, skrevet og komponert av Joe Hill, etter det kom to vakre tenorsoloer, en på svensk av John Chellman og en på italiensk av Ivan Rodems.

Tusener i forsamlingen bar I.W.W.-vimpler på sine kraver eller røde bånd med ordene «Joe Hill, myrdet av myndighetene i staten Utah, 19. november 1915» eller «Joe Hill, I.W.W. martyr for en stor sak», «Ikke sørg – organiser» og mange andre.

Under hele seremonien ble det sunget, mest Joe Hills sanger, men noen av de fremmedspråklige sang revolusjonære sanger på sine egne språk. Så snart en sang døde ut et sted, ville samme sang, eller en annen starte et annet sted.

Å myrde martyrer har aldri sikret noen tyrann. Staten Utah har skutt vår sangdikter til evig udødelighet og har skutt seg selv til evig skam.

Joe Hills testamente

My Will is easy to decide,
For there is nothing to divide.
My kin don’t need to fuss and moan —
«Moss does not cling to rolling stone».

My body? Ah, If I would choose,
I would to ashes it reduce,
And let the merry breezes blow
My dust to where some flowers grow.

Perhaps some fading flower then
Would come to life and bloom again.
This is my last and final will
Good luck to all of you. Joe Hill

Joe Hill ble kremert i november og asken ble fordelt i små poser som ble sendt til fagforeningskontorer over hele verden. På arbeidernes dag 1. mai 1916 ble asken spredd for vinden.

En pose er murt inn i en vegg i Ljusgården ved Folkets Hus i Landskrona, og den siste posen ble spredd for vinden i Washington i 1988 etter å ha blitt oppbevart i det amerikanske riksarkivet.

Joe Hill er i ettertid kalt The Man Who Never Died, og man kan trygt si at Joe Hill fortsatt lever.

Bryggesjauerne stifter fagforbund

På denne dagen, for 119 år siden, skjærtorsdag 2. april 1896, ble Norsk Transportarbeiderforbund dannet i Lille Strandgate 5 i Oslo. De gjorde som Bjørnstjerne Bjørnson noen år tidligere, og valgte seg april.

Bryggesjauerne stifter fagforbund.

Vestnorsk Transportarbeiderforening går for E134 og Rv52 som faste stamveier mellom Vest og Øst

På årsmøte lørdag 7.mars gikk foreningen inn for E134 og Rv52 som faste stamveier mellom Vestlandet og Østlandet.

Vi har pr i dag 5 alternative ruter om vi kan kjøre mellom Oslo og Bergen.
Vi har:
Filefjell E 16
Hemsedal RV 52
Aurland – Hol RV 50
Hardangervidden RV 7
Haukeli E134

Ingen av disse veiene er fullverdige vinterveier. E16 er vel den veien nå som er minst vinterstengt, men samtidig den lengste veien for trafikk ut fra Bergen. E16 har til nå vært den veien som har vært hoved stamveien mellom øst og vest, det har blitt lagt ned mye innvesteringer for å oppgradere denne veien, så det gjenstår ikke mye for å bli ferdig her. Det bør fremdeles ikke satses på denne som hoved stamvei mellom øst og vest da det ikke er nok trafikkgrunnlag fra Bergen og Sogn og Fjordane. Men den kan være et alternativ som vei nr 3.
RV 7 er en av de mest ustabile vinterveiene som er av disse alternativene. Og det er heller ikke her nok trafikkgrunnlag fra Bergen alene.
RV 7 er uansett en nasjonalpark og en viktig turistvei. Skal vi ødelegge en fin vei som turister liker og kjøre for å oppleve norsk natur på sitt beste med å legge den inn i en tunnel?
Vi mener at en tunnel her vil gjøre mye skade for turist næringen.
Det er kanskje den korteste veien i luftlinje mellom Bergen og Oslo, men det er ikke her vi trenger en vei.

RV 52 er den veien yrkessjåførene foretrekker og kjøre, den er relativ stabil som vintervei men ligger ganske høyt i terrenget. Så kolonnekjøring er ganske hyppig brukt på denne. Det er likevel et godt alternativ til stamvei nr 2, men også her blir det Bergen og Sogn og Fjordane som den er rettet mot.
E134 Haukelifjellet vil med rett utbygging være det beste alternativet. Med å ligge om traseen på veien slik den er i dag vil den bli den korteste veien mellom Norges to største byer. Det vil også bli en stabil vintervei hvis veien legges i den rette traseen.
Trafikkgrunnlaget fra Vestlandet er stort. Hvis vi ser på Vestlandet i sin helhet.
Vi har 3 byer med stor tungtrafikk her. Bergen, Haugesund og Stavanger.
Med rett utbygging på E39 kan den kobles sammen med E134.
Blir for eksempel fergen fjernet over Boknafjorden og det blir tunell der, vil det kunne knytte Stavanger, som har mye tungtrafikk til Østlandet og oljebiler som kjører nordover i Norge, til denne stamveien.
Så det beste og mest samfunnsøkonomiske alternativet vil være E134 Haukeli til en ny stamvei mellom øst og vest. Selv om dette kan bli det dyreste alternativet.

Politisk streik mot endringene av AML

Nå nærmer det seg 28. januar, og  det er viktig at vi mobiliserer. Alle bransjer og næringer bør og må være med.

Dette er og en lovlig streik, så alle har lov til å delta. Så er du imot  endringene så er det bare å stille opp på ditt nærmeste streikested og delta og vise din støtte og motstand mot disse endringene.

Det regjeringen nå prøver på er å skru tiden 50 år tilbake og ta vekk alt fagbevegelsen har kjempet for de siste 100 årene. Dette må og skal vi støtte.

5 ting du må vite om endringsforslagene

Midlertidige stillinger blir vanligere

I dag er det bare tillatt å ansette midlertidig ved midlertidig behov. Det betyr at arbeidsgiver kan ansette en person for en tidsavgrenset periode ved sesongarbeid eller i prosjekter som er ment å være midlertidige. I tillegg kan man ansette vikarer midlertidig, så lenge de faktisk vikarierer for noen som er syke eller i permisjon. Regjeringen har nå foreslått at alle stillinger skal kunne lyses ut midlertidig i inntil ett år, selv om arbeidsoppgavene ikke er midlertidige. Det vil bety at midlertidige stillinger blir mye vanligere enn i dag. Ifølge forslaget skal maksimalt 15 prosent av de ansatte i virksomheten kunne være midlertidig ansatt etter disse reglene. Men det kommer på toppen av de omtrent 10 prosentene som er midlertidige i dag. Samlet kan altså så mye som hver fjerde ansatte i en virksomhet være midlertidig ansatt i framtiden.

Mer pålagt overtid – uten overtidsbetaling

Regjeringen har foreslått at grensene for pålagt overtid skal øke fra 10 til 12 timer per uke og fra 25 til 30 timer per måned, selv når det ikke foreligger en lokal avtale. De totale rammene for overtid per år endres ikke. Det betyr at du kan pålegges mer overtid i én periode, men mindre i en annen. Du kan ikke selv bestemme når du skal jobbe mye overtid og når du skal jobbe lite. Det gir liten frihet og fleksibilitet for deg som arbeidstaker. Samtidig utvides adgangen til å avtale gjennomsnittsberegning av arbeidstid. Dermed må du jobbe flere timer til vanlig lønn før du har krav på overtidsbetaling. Det gjør at det blir billigere for sjefen å pålegge deg overtid, og at du får mindre penger i lønningsposen.

Større press for søndagsarbeid

I dag er det forbudt med søndagsarbeid med mindre arbeidets art gjør det nødvendig. Regjeringen har foreslått å snu på formuleringen, slik at det skal være tillatt med søndagsarbeid når arbeidets art gjør det nødvendig. Det kan høres ut som en bitteliten endring, men det betyr at enhver tvil om lovligheten av søndagsarbeid vil gå i arbeidsgiverens favør. Regjeringen har også foreslått at man skal kunne jobbe fem søn- og helligdager på rad. I dag er regelen to søndager, og at man må ha fri den tredje. Samlet betyr dette et økt press for å jobbe søndager. I yrker der søndagsarbeid ikke har vært vanlig kan de ansatte bli presset til å jobbe søndagene også. I yrker der man allerede jobber søndager kan de ansatte bli presset til å jobbe flere søndager på rad. Det betyr mindre fritid på de dagene da de fleste andre har fri.

Kollektiv søksmålsrett forsvinner

I 2013 fikk de tillitsvalgte på arbeidsplassene et viktig verktøy i kampen mot ulovlig innleie. Innleie av arbeidstakere til bedriftene er tillatt i Norge, men på bestemte vilkår. Dessverre foregår det også mye ulovlig innleie, noe som skaper ustabilitet og utrygghet på den enkelte arbeidsplass. Verktøyet man fikk, var at de tillitsvalgte kan gå til sak mot arbeidsgiver hvis de mener at det foregår ulovlig innleie i bedriften. Den ulovlig innleide må selv reise sak hvis han eller hun ønsker erstatning eller vil kreve fast ansettelse, men de tillitsvalgte kan altså få fastslått at innleien er ulovlig. Regjeringen har nå foreslått å fjerne den kollektive søksmålsretten. Det betyr at det i praksis er fritt fram for arbeidsgiver å drive ulovlig innleie, så lenge de innleide ikke selv reiser sak. Det vil de som regel ikke gjøre, fordi de frykter muligheten for videre arbeid, eller fordi de allerede har gått videre til et annet utleieforhold før det blir en sak.

Økte strafferammer

Ett av de positive forslagene fra regjeringen er at de vil heve strafferammene i arbeidsmiljøloven fra tre måneder til inntil ett år, og fra to til inntil tre år ved straffskjerpende omstendigheter. De vil også innføre fengselstraff i inntil ett år, og tre år ved grove brudd på allmenngjøringsloven. Arbeidstakerorganisasjonene støtter disse forslagene. Det er imidlertid problematisk at man samtidig fjerner ett av de viktigste verktøyene for å bekjempe ulovlige tilstander i arbeidslivet – den kollektive søksmålsretten ved ulovlig innleie.

(Kilde: Mitt Arbeidsliv)

Det er derfor viktig at vi alle møter på vårt sted 28. januar.

Oppdatert liste finnes nå på siden Mitt Arbeidsliv. Gå inn der og finn ditt arrangement og klikk deg inn som deltaker. Dette også om du vet du ikke har anledning til å komme på dagen.

Stopp galskapen nå, og støtt opp om streiken!

Forsvar Arbeidsmiljøloven!

KAMPVILJE! En saga blott eller i dvale?

LO Logo

 

Fordeler finnes det mange av med å være organisert i arbeiderbevegelsen
Slik som billigere hotellovernatting, feriereiser, forsikringer, strøm og en masse mer.
Men alle slike fordeler får jeg også i mine medlemskap i coop, trumf, BOB, KNM og NAF. Noen av de er tilogmed bedre en hva LO favør kan stille med.

Men er det slike avtaler en arbeiderbevegelse skal bestå av? Jeg har hørt rykter om en gang i tiden at fagbevegelsen kjempet frem en bedre arbeids hverdag, til og med pensjonsavtaler. LO kjempet for å fremme sin arbeids politikk. De kjempet fram fordeler for hele samfunnet, de var ikke i lommen på noen politiske partier. Det var faktisk politiske partier som kjempet for å få støtte fra en samlet fagbevegelse.

Samarbeidet mellom LO og ArbeiderPartiet har alltid hvert tilstede, for oss som er litt engasjerte i fagbevegelsen vet godt hvorfor også. Men jeg spør meg selv, er samarbeidet for tett? Har LO sin politikk blitt for påvirket av AP, er LO blitt for redd for å miste sin støtte fra AP.
Har LO krøpe så langt ned i lommen på AP at LO er blitt for redd å faktisk fremme sin politikk, høre på hva grasroten mener og vil.

Vi står nå i dag foran det største angrepet på arbeidsmiljøloven. En lov som er kjempet fram av våre besteforeldre og oldeforeldre. Jeg vil tørre og påstå at vi som står i arbeidslivet i dag vet ikke bedre, vi har og har hatt det veldig bra. Vi har trygge rammer rundt oss i vår hverdag med et nettverk som fanger oss opp hvis noe skulle skje.
Er det slik at vi må miste alt, for så å begynne på nytt.

LO, Unio og YS har nå meldt at de skal gå til en to timers politisk streik mot det regjeringen nå gjør med AML.

To timers streik? Hva er det? Hvor mange tror de at de skal få med seg på denne streiken? Jeg som sjåfør vil ikke klare å få muligheten til å være med, for mest sannsynlig er jeg å leverer et helt annet sted og vil ikke klare å rekke det, og det er jeg ikke alene om. Samtlige sjåfører står i den posisjonen. Og ikke for å snakke om alle de arbeidstakerne som ikke jobber sentralt der som LO har bestemt det skal avholdes et arrangement.
Mange medlemmer og tillitsvalgte i forbundene har sagt at en to timers streik er for pinglete, vi vil ikke klare å vise regjeringen at folket har en helt annen formening en de har. Vi vil ikke klare å mobilisere nok folk til dette.

Hvis dette er det groveste angrepet i historien, på noe LO har kjempet for så må det kjempes med det samme skyts tilbake, En generalstreik som står i stil med angrepet, først da vil regjeringen forstå hvem de har satt seg opp i mot.

Her etterlyses LO og den uredde kampvilje som organisasjonen er kjent for igjennom historien. Et LO som ikke lar seg bli tråkket på, et LO som kjemper for folket og medlemmene sine, et LO som ikke lar seg diktere av noen politikere.

Men dessverre er det ikke slik våre LO ledere tenker, de er ikke tøffe nok.

Jeg begynner og lure på om det er de rette personene som sitter i den sentrale ledelsen i LO, vi ser mange forbundsleder i nyhetsbilde som er mye tøffere. Jeg mener at hvis ikke noe begynner og skje på en annen måte, så må en utskiftning i ledelsen på plass, vi må få inn noen som tør og stå opp for medlemmene.

Til nå virker det på meg som at kontorene på Youngstorget fylles i dag av lønnsmottakere som ser frem mot helg og ferie.

Hvor er den politiske gløden og ilden? Hvor er KAMPVILJEN?