Teksten er hentet fra en reportasje som sto i Nordlys.

Etter ulykken i desember 2015 som kunne kostet Håkon Brox (35) livet, ble den polske sjåføren dømt til fengsel og fradømt retten til å kjøre i Norge i to år. Etter rettssaken tok Håkon Brox sjåføren i hånden. Han tilga ham.

Få måneder senere ringte politiadvokaten og fortalte at et ungt par på Østlandet var livstruende skadet etter en frontkollisjon med et vogntog.

Politiet ville informere ham om at sjåføren var den samme.

– Nå er det ikke mulig å tilgi. Denne gangen hadde han ikke lappen en gang, sier Brox drøyt tre år etter ulykken som endret livet dramatisk.

«Jeg er hjemme om en time.»

7. desember 2015 var Håkon på vei hjem til familien etter en monteringsjobb i Øverbygd i Målselv kommune. Det var vanskelige kjøreforhold med glatt veibane og snøvær. Han tenkte det var best å ta det rolig på hjemturen mot Tromsø. Rundt klokka 17, da han nærmet seg Nordkjosbotn, ringte mobilen. Det var samboeren Ina som lurte når han ville være hjemme. Hun skulle ha middagen klar.

«Jeg er hjemme om en time.»

Han nærmet seg 90-sonen og den slake motbakken ved Sjøvollan da han så lysene fra et møtende vogntog. Sekunder etterpå så han vogntoget komme over i hans kjørebane.

Mistet kontrollen

Sjåføren i vogntoget som hadde fått skrens og mistet kontrollen på kjøretøyet var polsk. Han var på vei i retning Alta etter å ha levert en last med blomster fra Nederland i Tromsø for det tyske transportselskapet han var ansatt i. Semitraileren bak trekkvogna var tom. I Alta skulle den lastes med fiskeprodukter som skulle fraktes til kontinentet.

Vogntoget han førte hadde to typer bremsesystemer, et ordinært manuelt system og et motorbremsesystem. Da han forlot Tromsø, hadde det vært oppholdsvær. Etter kort tid begynte det å snø, før snøen gikk over i regn. Han var klar over at veibanen var glatt. Han hadde høy fart da han kom til toppen av bakken. Da han startet på nedoverbakken, bremset han med motorbremsen.

Han fikk skrens umiddelbart og mistet kontrollen på vogntoget.

Kaos

Håkon trykket inn clutchen, holdt hardt i rattet og prøvde å svinge unna. Han hadde ikke sjans. Han rakk å rope «Helvete!». Han rakk å bli redd. Han rakk å tenke «Nå dør jeg».

Så smalt det.

Trekkvognens front traff Håkons bil på venstre side med voldsom kraft. Bilen ble kastet ut av veien og i snøen på veiskulderen. Vogntoget sto dels oppå autovernet, i omtrent 180 graders stilling. Det var horisontalt blitt snudd.

Håkon hørte knuselyden. Og den høye pipelyden etterpå. Da han åpnet øynene så han at det var kaos rundt ham. Dashbordet var bøyd på midten og sto opp som en pyramide. Han hørte en merkelig brumming fra motoren. Han skrudde av tenninga.

«Dette gikk jo bra. Jeg lever», tenkte han. Hendene var fortsatt plassert på rattet. Han prøvde å bevege armene. Det gikk. Men beina satt bom fast, og han kjente en vond stikking i ankelen og låret. Han var fastklemt og det var tungt å puste. Det var nesten umulig å puste.

Livstruende skadet

Han visste det ikke da, men Håkon hadde store skader i buken, mellomgulvet, indre blødninger, punktert lunge, knust hofte og betydelig ankelskade.

Helt tilfeldig var en ambulanse en av de første bilene som kom til ulykkesstedet. Det ble igangsatt livreddende behandling på stedet. Nødetatene kom fra Tromsø. Under vitneforklaringen i retten sa overlegen at Håkon ville omkommet om han ikke hadde fått livreddende behandling.

Håkon husker blålysene, og at brannvesenet klipte han ut. Han husker at det var masse folk rundt ham, men har ingen hukommelse av at han satt fastklemt i en time. Det siste han husker er at det var så skarpt lys da han ble løftet inn i ambulansen.

Så husker han ikke mer.

Så bilen på nettet

Hjemme i Tromsø sto samboeren Ina Fredriksen på kjøkkenet og forberedte middagen. Hun ventet på Håkon. De to yngste døtrene satt i badekaret. Den eldste var på vei hjem. Det var Håkon også.

Hun følte seg uvanlig glad denne mandagen for nå var ting i ferd med å falle ordentlig på plass. Familien sto foran en ny tid. De hadde funnet et hus de trivdes i, Håkon skulle slutte å pendle til gruvejobb i Kirkenes, noe han hadde gjort de siste seks årene. Fra nå av skulle han være mer til stede og jobbe fulltid som elektroinstallatør i enkeltmannsforetaket. Han var ferdig med alle eksamener. Han hadde virkelig stått på.

Hun gledet seg til at de skulle være to om det daglige ansvaret for de tre døtrene. Selv hadde hun bare et par dager igjen av sykepleierpraksisen på kreftavdelingen på UNN. Studiene gikk bra.

Klokka ble 18. En time var gått. Hun ringte ham. Ingen svar. Hun ringte og ringte og ringte, mer urolig for hver oppringing. Ina sjekket nettutgaven til Nordlys. Øverst blinket et rødt nyhetsvarsel på svart bunn. Kollisjon mellom vogntog og personbil i Nordkjosbotn. En person hardt skadet, leste hun.

Hun skjønte det straks, selv om bildet av bilen var sladdet. Hun så at den var rød. Og Håkon svarte ikke. Han svarte alltid, uansett.

Hasteoperert

Ina fikk jentene opp av badekaret. Hun ringte svigerfaren. Hun stålsatte seg og fortalte døtrene hva hun fryktet hadde skjedd med pappaen.

Ina tømte søpla og ryddet. Hun tenkte det kom til å bli lenge til hun kom hjem igjen.

Da hun stormet i korridoren på akutten, så hun blodspor på golvet. Bak svingdøra ved resepsjonen sto det masse folk. Hun observerte at noen av dem var ambulansepersonell.

En lege fortalte at Håkon levde. Men de visste ikke om han ville overleve.

Så ble han trillet i all hast inn til operasjon. Den første operasjonen tok seks timer.

Håkon Brox ble lagt i kunstig koma. Da han var stabilisert, ble han sendt til St. Olavs i Trondheim for en omfattende hofteoperasjon.

– Det var som å stå midt i et mareritt. Vi har vært kjærester siden vi var 17 år. Han lå der helt hjelpeløs og så knust i kroppen. Det var tøft. Jeg har alltid vært en hønemor, men da slapp jeg alt annet. Jeg var hos Håkon hele tida, holdt ham i hånda og snakket til han. Jeg var så redd for at han skulle dø uten at jeg var der i lag med han, sier Ina Fredriksen.

Håkon overlevde. 23. desember startet oppvåkningen.

– Jeg husker ikke noe før jeg våknet på julaften. Da hadde jeg vært 17 dager i koma, forteller Håkon drøyt tre år etter ulykken.

Kjøreforbud i Norge

I november 2016 sto mannen tiltalt i Nord-Troms tingrett for å ha kjørt semitrailer «uten å være tilstrekkelig hensynsfull, aktpågivende og varsom. På bakgrunn av svært glatt veibane samt manglende kjøreerfaring på vinterføre, holdt han en etter forholdene for høy hastighet, slik at kjøretøyet hans kom over i motsatt kjørebane og kolliderte med en møtende» … «personbil.».

49-åringen ble dømt til fengsel i 36 dager. Han ble også idømt kjøreforbud i Norge i to år. Han ble frifunnet fra å betale Brox oppreisning.

Hvordan var det å møte ham i retten?

– Det var jo ikke noe særlig, men greit. Han gjorde feilvurderinger, men jeg tenkte han hadde lært.

Etter rettssaken tok Håkon sjåføren i hånden.

– Håkon tilga ham på en måte med å ta han i hånda, sier Ina.

Telefonen

Tre og en halv måned etter rettssaken, i februar 2017, blir Håkon kontaktet av politiet som vil informere om at et ungt samboerpar på Østlandet er livstruende skadet etter en kollisjon mellom et vogntog og en personbil.

Hvorfor Håkon ble oppringt?

Føreren av vogntoget var den samme sjåføren.

– Denne gangen hadde han ikke lappen en gang. Da følte jeg hevngjerrighet, sier han.

Alvorlig skadet

Det unge saboerparet ble påført svært alvorlige og varige skader. Bare tilfeldigheter gjorde at de overlevde ulykken, heter det i dommen fra Sør-Østerdal tingrett. Tilfeldigheter som ikke kan tillegges vogntogsjåføren, påpeker retten.

«Tiltalte har, til tross for at han nylig ble domfelt til fengsel i 36 dager for å ha forårsaket en omtrent tilsvarende hendelse, bevisst unnlatt å tilpasse kjøreatferden etter de vanskelige kjøreforholdene. Det dreide seg ikke om et øyeblikks uoppmerksomhet, men et bevisst valg om å kjøre for fort til tross for at snøføret gjorde han både bekymret og redd. Tiltalte har også bevisst unnlatt å forholde seg til reglene for kjøre- og hviletid, og han ignorerte at han ikke hadde førerrett i Norge. Han har vist en holdning man ikke ønsker å se blant sjåfører på norske veier» skriver Østlendingen om dommen.

Han ble dømt til åtte måneder fengsel, med 88 dagers fratrekk fra allerede utholdt varetektsfengsling.

Sjåføren ble også fradømt retten til å kjøre i Norge. For alltid. Mannen ble også dømt til å betale de to fornærmede i saken totalt 500.000 kroner i oppreisning, 250.000 til hver.

Sjåføren erkjenner ikke å ha kjørt uforsvarlig. Han anket saken inn for Eidsivating lagmannsrett.

I samme bakke

Nordlys møter Håkon og Ina hjemme på Solligården på fastlandssiden av Tromsø. Utenfor skimtes lysglimt på himmelen. Døtrene på 14, 12 og 10 år er på skolen. Det har gått drøyt tre år siden ulykken på Sjøvollan, men bare dager siden 22 år gammel mann ble livstruende skadet i en kollisjon med et vogntog som kom i motsatt kjøreretning. Vogntoget fikk sleng på tilhengeren.

Ulykken skjedde på nesten nøyaktig samme sted som der Håkons liv ble totalt endret. I samme bakke, bare noen meter unna. Likhetstrekkene mellom ulykkene er mange. Vogntogets høye fart, sleng på tilhengeren, ikke egnede dekk.

– Jeg har aldri tidligere hatt behov for å snakke om ulykken offentlig. Jeg har ikke ønsket slik eksponering. Men den ulykken fikk meg til å ombestemme meg. Det må skje en endring nå.

– Hva bør endringen være?

– Alle grenseoverganger må bemannes med kontinuerlig døgnvakt. Det vil gjøre kontrollen av vogntogene langt bedre – og det vil skape arbeidsplasser.

Han mener også sjøveien må tas i bruk igjen for å frakte containere.

– Under rettssaken ble det lagt fram tall på at antall vogntog nærmest er doblet etter at Tollpost Globe sluttet med å frakte containere med båt.

– Det er vel ingen som har mulighet til å ta så mye gods som båtene. Med endringen kom det tusenvis flere vogntog på veiene i nord. Og det er jo snakk om veier som er bygd for hest og kjerre som har fått et lag asfalt over. Og på de veiene kjører utenlandske sjåfører uten glattkjøringserfaring og uten dekk. Det burde jo være samme krav til fagbrev som det er til utenlandske elektroinstallatører, for eksempel.

– Det egentlige ansvaret ligger jo på myndighetsnivå, sier han.

Selv kjører familien minst mulig ut av Tromsø på vinterstid.

– Vi har familie i Harstad. Vi kjører en tur på besøk på høsten, så venter vi helt til våren før vi tar turen igjen, sier Ina.

– Men noen ganger må man jo kjøre, sier han.

Mistet identiteten

– Hvordan har du det i dag?

– Jeg mistet på en måte identiteten etter ulykken. Før ulykken var jeg en aktiv småbarnsfar som dro med familien på tur hver helg. Nå kan det gå måneder mellom hver gang familien gjør noe aktivt sammen, sier han.

Håkon har svært begrenset bevegelse i ankelen, har tre plater operert inn i hofta og stålstenger i låret. Han har kroniske smerter og energien er langt lavere etter traumet.

– Jeg har nok forandret meg ganske mye etter ulykken. Jeg er mer følsom og blir lettere beveget.

Håkon har alltid vært hardtarbeidende og målrettet. Nå er han i full jobb, tross daglige smerter. Det har vært viktig for ham.
– Jeg kan ikke være ute og skru. Det går ikke. Men jeg har fått meg jobb på kontor.

– Og nå har jeg begynt å tenke på at jeg vil komme meg ut på ski

 

Så nå kan dere alle sammen være litt mer bevisst over hvilken nasjonalitet det er på sjåførene i de butikkene dere handler i
Dine valg av butikk kan være med på å redde liv.
Bruk makten du som forbruker har !!!
Neste ulykke kan ramme deg eller dine nærmeste

 

Publisert med tillatelse av: Håkon Brox og Wiggo Lamela