Leste et innlegg lagt inn i Facebookgruppen Yrkessjåføren.no. Fortellingen var så gripende at jeg spurte Broren Martinsen som var sjåfør i vogntoget om jeg får lov til å dele den her med dere. Det fikk jeg lov til. Jeg husker og denne ulykken veldig godt, da jeg og kjørte denne strekningen samme kveld.

Resten av siden her er innlegget uredigert:

Håper flest mulig tar seg tid til å lese dette.

Hei, som yrkessjåfører har vi mye ansvar i trafikken. Jeg personlig fikk erfart dette på dagen for ti år siden.
Jeg hadde fast kjøring Oslo – borlaug med semi. Det året var jeg 25 år. Rimelig fersk i faget egentlig. Erfaringene var da mange men mange nye skulle læres.

Så vi tar dette fra starten av arbeidsdagen startet.

Dagen startet som vanlig med oppmøte i Oslo kl 17:00 der jeg får en ferdig lastet tralle med sprit og medisiner til Bergen. Jeg møtte han som lastet opp tralla, vi hadde en god prat som kolleger vanligvis har. Det var en kald dag, hadde fått beskjed allerede da om at Hemsedal var stengt pga uvær. Med dette i bakhodet så vet vi at Valdres er alternativ rute. Så med en litt eldre Scania v8 med strakt rør tok jeg dette med et smil. Ikke no problem, vi kjører. Ringer og gir beskjed til bergensbølgen om at jeg er i rute og kommer tassene over filefjell.

Turen går da oppover og jeg gjør som jeg alltid gjør, røyker å drikker cola og ikke minst snakker i tlf med omtrent ALLE på vennelista på tlf. Brukte handsfree på denne tiden også. Jo lengre opp i Valdres jeg kommer jo glattere å mere ufint føre blir det. Jeg gjør som man skal og senker farten ringer igjen til bergensbilen for å gi beskjed om jeg kommer litt senere enn normalt. Ferden går videre, glattere og glattere blir det. Kommer opp til ryfoss, det er da livet får en brå og uventa vending.
Det er jo mørkt så jeg ser i en venstre sving at jeg møter en bil. Skrur av fjernlyset. Holder en fart på mellom 40-45 km/t. Så glatt var det at jeg tok det veldig pent. Jeg sitter da med en kamerat i tlf. Fortsatt i handsfree. Da jeg ser en Volvo komme rundt svingen i altfor høy fart. Han har lagt over det han klarer. Bilen hans går rett frem.
Fra jeg så dette å skjønte at dette smeller så føltes det som en evighet. Jeg gjør det jeg kan for å stoppe, men 45tonn stopper ikke med engang på isete underlag. Jeg prøver å styre meg ut i grøfta. Da lysa fra lastebilen treffer inn i volvoen, ser jeg at samtlige jeg rakk å se satt å skreik. De visste det ville gå galt. Forøvrig et syn og bilde jeg aldri vil glemme. Klonk sa det brått. Det så ut som han traff med bakskjermen bare på lastebilen. Så jeg sa til kompisen min at jeg måtte legge på da det smalt. Han hørte ikke noe smell i tlf. Så det hele virket OK. Går ut av lastebilen. Da skjønner jeg ikke noen ting. Hvor er bilen? Jeg sto i grøfta igjennom et gjerde, jeg prøvde å se etter spora etter bilen. Så de ikke. Da jeg gikk rundt lastebilen så jeg det ingen vil se. Det så ut som jeg sto parkert oppå den stakkars 240’n. Jeg kjenner det går en kald gufs nedover ryggen. Jeg løper rundt bilen for å hente tlf. Da jeg går opp i lastebilen stopper jeg et lite øyeblikk. Da høres lyden av mennesker som ikke klarer å puste. Surkling, da skjønner jeg virkelig at dette er ille. Jeg ringer ambulanse tvert. Jeg forklarer hvordan dette ser ut hvor jeg er. Jeg fulgte rådet til amk på det tidspunktet. Gikk bak tralla å venta på hjelp. Jeg fikk beskjed om ikke å gå bort til bilen da det så ut som det gjorde.

Det tok ikke lang tid før brannvesenet kom. De jobbet raskt og effektivt. Like etter kom politiet. Deretter 4 ambulansehelikoptere. Det var mye som skjedde overalt. Jeg fikk på det tidspunktet vite at det var en bil full av lokale ungdommer som hadde vært på Jotne rock. Et ungdomsarrangement. Jeg ble satt inn i politibilen og kjørt inn i en sidevei så jeg skulle slippe å se alt som skjedde.

Etter en liten stund kom lensmann tilbake. Han kom inn og satte seg ned og pratet og trøstet. Mens vi kjører mot lennsmanskontoret så ringte han to psykologer fra kriseteamet. De var allerede på plass når vi kom frem.
Der var det blodprøvetagning og urinprøve samt avhør. Jeg hadde da alt ringt min kollega og bestevenn som var på vei oppover. Men på det føret så ville det ta lang tid da han kjørte fra Østfold.
Under avhøret ringer den første tlf. Med rolig og seriøs stemme som lennsmann har skjønner jeg at dette er en lite positiv samtale. Det er da bekreftet en død. Og kritisk for en til. Sannsynligheten for den andre var svært små. Vi tok en pause i avhøret så jeg fikk tatt en røyk å pratet endel med psykologen og lensmann. Før vi går inn å da ringes det igjen. Person Nr to er død. Dette var vanskelig. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Hvordan skal man reagere? Jeg reagerte med sorg og med tårer. Jeg gråt som et barn. Jeg var alene uten noen jeg kunne føle meg trygg på. Å selvfølgelig sto jo dette allerede på nyhetene. Så Mamma skulle jo selvfølgelig ringe oppi alt dette. Jeg ville jo ikke svare. Jeg ville jo ikke bekymre henne. Men jeg tok meg sammen å svarte på tlf. Der hører jeg en små bekymra stemme som sier, det er ikke du som har vært i ulykke? Jeg ville ikke svare på det det der å da. For mamma blir søvnløs av mindre . Så det beste jeg klarte å si var at: mamma jeg er litt opptatt så må ringe deg senere. Da som mødre flest trengte Hu ikke vite mere. Det var svar nok, Hu skjønte det. Å Hu ringte da selvfølgelig til hun jeg bodde sammen med. Så da var jo kaoset i gang.

Men når dette lange avhøret nærmer seg slutten så måtte jeg spørre lennsmann om 1 ting : skal du ha førerkortet mitt? Svaret var følgene:
Nei, det er så opplagt hva som har skjedd. Du skal reise hjem å sove. Når du våkner skal du sette deg i bilen din å kjøre. Det var en merkelig følelse å stå med sånn skyldfølelse og være frikjent på så kort tid.

Jeg følte jeg måtte gjøre noe for de pårørende, jeg måtte vise respekt.
Jeg ringte presten i begge begravelsene å snakket med de om hvem jeg var og om jeg var velkommen i begravelsene. Noe jeg var.
Så med godt mot kjører jeg opp igjen. Lennsmann og kriseteamet hadde jeg og snakket med så de skulle være der med meg. I begge begravelsene ble jeg satt rett ved kistene. Jeg kunne strekke ut armen å ta på kistene.
Jeg vil aldri glemme da vi reiste oss da kisten skulle bæres ut. Dette var en 15 år gammel jente. Når jeg reiste meg fikk jeg øyekontakt med faren hennes, han strakk ut armen å la den på skulderen min. Klemte på en måte som det ikke var hat i. Et trygt og tilgivende blikk. Det var da jeg knakk. Det var da jeg skjønte hva som skjedde da kom virkeligheten.

Det var som å bli stukket i hjerte med en sløv kniv. Det reiv meg opp innvendig. Men jeg følte jeg gjorde det riktige.
Å da vite at det skulle være noen dager til neste begravelse var ikke no grei tanke. Men jeg møtte opp der også.
I et lite samfunn der alle kjenner alle så stakk jeg meg ut og alle skjønte hvem jeg var. Jeg fikk mange stygge og onde blikk. Jeg har aldri følt meg så liten og redd som jeg var da. Jeg sto igjen da med lennsmann og en dame fra kriseteamet. Da det overraskende spørsmålet kom: kunne du blitt med på etterpålaget? Familiene ville prate med meg.
Men det var ikke tvil om hva jeg følte eller mente. De fortjener svar å de skal få de svarene jeg kan gi de. Det fortjente de. Jeg var forberedt på det meste, jeg viste ikke om dette ville gå bra, men jeg mannet meg opp og dro i laget etterpå. Jeg ble da plassert på et bord der de visste jeg ville sitte. Så redd jeg var da har jeg aldri vært. Så kommer de første de hilser høflig å setter seg ned. Dette var en prat utenom det vanlige. Helt noe annet enn hva jeg hadde forventa. De var veldig opptatt av at jeg ikke måtte ha skyldfølelse. Men måtte komme meg videre. Feil sted til feil tid. Den andre familien til den jenta på 15 gjorde akkurat det samme. Venner kom å hilste, noen visste hva de skulle si og noen ikke.

Idag, 10 år senere. Minnene er der som det skulle skjedd igår. Jeg klatret opp i lastebilen 2 dager senere. Har kjørt siden, hater alltid starten på vinteren. Følger ekstra godt med på motgående trafikk. Jeg tenker daglig på ulykka. Skyldfølsen er der selv om jeg er godt vitene om at jeg ikke hadde skyld.

Så til alle kollegaer. Vær så snill kjør pent. Vi har mye ansvar. Vi har ikke bare oss å passe på. Vi har på mange måter en underbetalt og til tider en utakknemlig jobb. Med tanke på alt vi skal passe på og være igjennom.

Så kjører du bak meg på glatta å syns jeg kjører sakte, så vet du hvorfor.
Ta vare på hverandre og de rundt dere.

Takk for at du tok deg tid til å lese dette og håper det får noen til å tenke.
Vet det ikke er mange som deler sånne ting, men det er et tema å et faktum vi ikke slipper unna. Det er mange som ikke har vært like heldig som meg. Vet mange har fått ødelagt livet sitt pga dette. Håper flere kan være åpne om det.
Jeg hadde ikke vært der jeg er idag hadde det ikke vært for kriseteamet i Vang i Valdres og lensmann der oppe. De hadde jeg mye kontakt med i etterkant av ulykka, de begge fulgte meg opp tett i nesten 2 år.
Jeg kan ikke få takket de nok.

Til Christin og Geir Andre hvil i fred.
Til dere andre som var i bilen håper jeg alt er bra..

Legger ved en link til minnesiden.