I transporten har vi en del utfordringer, og kanskje mest av alt med rekruttering. Vi sliter med en bransje som alt for få vil inn i. At storting og regjering de siste 10-årene har anbefalt høyskoleutdanning og universitet gjør det ikke enklere for oss å rekruttere nye sjåfører. Pr i dag mangler vi flere tusen sjåfører, og vi vil trenge 10.000 nye lastebilsjåfører innen ti år skal mat og klær komme ut til forbruker. (Anslagene fra diverse fagmiljøer og NAV er fra 1000 til 3000 nye sjåfører årlig de kommende 10 årene)

Vi i Fellesforbundet jobber intensivt og hardt med å synliggjøre problemet og prøver å bedre tilstanden i bransjen. Arbeidsgiverorganisasjonene jobber også aktivt på sine arenaer.  Problemene er mange og store, og bransjen trenger et kraftig løft Nå! Skal vi unngå et alvorlig logistikkproblem i Norge om få år hvor varene rett og slett ikke kommer fram i tide haster det med tiltak.

Problemet i bransjen er sammensatt, men det aller meste handler rett og slett om arbeidsforholdene til de som utøver yrket og står i fremste linje. Sjåførene.

På mange måter virker det som om vi ikke er stort verdt. Varene kommer jo ikke fram av seg selv. Vi så jo dette i 2020 når covid traff verden. Butikkene ble støvsugd for varer på få dager, og det ble fort tomt for meieriprodukter, hermetikk og toalettpapir. Transportbransjen stilte opp dag og natt og fikk innført midlertidige endringer i kjøre- og hviletidsbestemmelsene for å få varer ut til forbruker i tide. Dette viser helt klart hvor viktig sjåføryrket er. På listen fra regjeringen over yrker med kritisk samfunnsfunksjon, så var sjåførene på topp.

Når det ble innført forbud mot kryssing av kommunegrenser, så var godssjåføren fritatt.

Når det ble innført karantene ved grensekryssing, så var sjåføren fritatt.

For varer var jo det viktigste og mat måtte vi ha. Landet hadde jo nylig demonstrert hva som kan skje og hvor fort butikkene kan tømmes.

Så snart pandemien var under kontroll var igjen yrkessjåføren glemt. Overlatt til seg selv og bøtta med drit!

Hvorfor blir ikke godssjåføren satt pris på når der er vist hvor viktig yrket er?  Vi står på døgnet rundt og har gjerne over 200 reisedøgn i året for å få mat og andre varer til butikkene. Utføring av yrket vårt går ofte på bekostning av familieliv, omgangskrets og venner.

Her kommer hovedproblemet med rekruteringen til yrket og hvorfor veldig få vil til yrket.

I forhold til den tiden vi er på veien og hvor mye vi er på reise og derfor vekke hjemmefra, så er det ikke verdt jobben om man ser på lønn. Det er snart kun de mest utpregede entusiastene som er villig til å ofre så mye for så liten betaling.

Ute på veien er forholdene mange steder i landet så dårlig at veien knapt kan kalles vei. Vedlikeholdet er mangelfullt, og da spesielt på vinteren. Veldig mange veier er og rasfarlig og blir flere ganger i året stengt pga ras og steinsprang. Sjåføryrket er i praksis et yrke uten HMS krav.

De sanitære forholdene for yrkessjåføren det vi kan kalle fraværende. Det å prøve å oppdrive et toalett etter kl 22 er nærmest umulig, og det er ikke uvanlig at man må kjøre både 2 og 3 timer for å finne et toalett. Flere steder må man faktisk kjøre i over 4 timer for å finne et toalett på natt.

For menn finnes det ofte en løsning, for kvinner er det rett og slett uverdig. Likestilling i yrkessjåfør yrket hører til i forrige århundre.  Tviler sterkt på at det er andre yrker som ville akseptert at det tar 4 timer å komme seg til et toalett.  Eller at en må bruke flasker og bøtter i stedet når en må på toalettet, for må man så må man.

Og vinterstid er det enda verre, for da er de fleste av de få toalettene som finnes vinterstengt. Vinterstengt faktisk!  Eller er det kanskje tanken at yrkessjåfører ikke går på toalett i vinterhalvåret?

Når man endelig har kommet seg fram til kunden, så oppstår neste problem. Man burde helst sove litt, men det er omtrent ingen steder å stå og ta en lovpålagt døgnhvil.

I byene er døgnhvileplasser nærmest fraværende. Og de få godkjente plassene som finnes er som regel fulle. Og kjører man til kunden, så er det låst med bom og port.

Løsningen blir da å kjøre gjennom byen og et par timer ut på andre siden av byen om man skal klare finne en plass man kan stå lovlig. Transportøkonomisk og ikke minst miljømessig er jo dette i seg selv en katastrofe!

Alternativet kan være å ta seg til rette på en parkeringsplass eller rasteplass eller bare en lomme langs veien, for alternativer er det gjerne ikke da vi ikke har lov til å kjøre pga vi er tomme for kjøretid. Og da er vi igjen tilbake til forrige problem. Toaletter og sanitære forhold som ikke finnes der vi må stå.

Et stadig tilbakevendende problem får vi høre når vi etterlyse flere døgnhvileplasser er at privat  ikke ser det som økonomisk forsvarlig  drifte døgnhvileplasser. Alternativt er det at stat og kommune ikke får nok eiendom til å kunne bygge døgnhvileplasser når det blir etterlyst et initiativ fra det offentlig. Brukerbetaling gjennom eksempelvis autopassbrikken som er obligatorisk for kjøretøy over 3,5T må innføres for å få fortgang i finansiering av nye døgnhvileplasser og drift av disse.

Nå skal det bygges i alt nitten ladestasjoner med 108 ladepunkt. Stasjonene skal bygges langs fire bestemte korridorer i Sør-Norge: Oslo-Svinesund, Oslo-Stavanger, Oslo-Bergen og Oslo-Trondheim. I tillegg gir Enova støtte til bygging av tre stasjoner utenfor disse korridorene. Fellesnevneren for samtlige er at dette er veistrekninger som i dag er sterkt trafikkerte av tung godstrafikk.

Disse må det stilles krav til at de skal tilrettelegges til døgnhvileplasser når man likevel er i gang med å bygge ut disse områdene. Det ville jo være en enkel måte å få bygget ut, og da bygge ut der tungtrafikken likevel må stoppe for å lade.  Vi ser det som en selvfølge når bygger ut ladestasjonene, så vil det  bli tatt hensyn til sanitære forhold og muligheter for mat. Da man fort blir stående en stund for å lade en lastebil. Samlokalisering og samutbygging vil gjøre utbygging av slike plasser vesentlig rimeligere.

Et annet punkt som og ville hjelpe stort, er et samarbeid mellom det offentlig og det private ved å tilrettelegge for døgnhvil på terminalene og hos kunder ellers. Når eiendom brukes til å utvikle nærings og industriområder så bør det avsettes plass til døgnhvil. Dette må inn allerede i planarbeidet og ville hjelpe en bransje som sårt trenger hjelp til å få bedre forhold.